four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Besøk på Trøndersk matfestival

For hvert år har det kommet mer og mer ølfokus på denne festivalen, skjønt «ølfokus» er misvisende. Eksponeringen har gått fra nano til mikro til milli, og selv om det er en stor økning relativt sett, så er øl fremdeles en nesten forsvinnende liten del av festivalen. Men la oss se på det som er der.

I år var Inderøy gårdsbryggeri utstiller, med øl som eneste vare de stilte med. Dét er nytt av året, for tidligere har øl vært noe utstillerne «også fremstiller, men ikke har tatt med». Videre var Storli gård der, og jeg trodde at Inderøy slakteri skulle stille med egenprodusert ingefærøl - men det var Dahls' variant de serverte. Et annet høydepunkt var smaksverkstedet om ost og øl, i regi av prosjektet «Søke gammelt, skape nytt», med gårdsproduserte vareprøver fra både norsk og svensk side.

Storli gård presenterte primært maten de lager av lam. Deres lisens for brygging er kun for utskjenkning på gården, og de serverer kun for sluttete lag som kommer for å smake på maten. Det er jo interessant for reiseselskaper i buss om de besøker Trøndelag, men tilgangsmessig er det et stykke til en drop-in pub, for ikke å si tapping på flaske. Fru Pedersen var der også, for maten du får på Matfestivalen og bondens marked, selger de fra butikken sin resten av året, og det ville være naturlig om de i fremtiden også tar inn gårdsbrygget øl i tillegg til alle de andre gårdsproduserte varene de allerede fører.

Inderøy stilte med fire øl, de tre første ølene deres, samt Kvitweiss, som er et hveteøl, kanskje litt ungt, men det skyldes kanskje vi at ølene de brygger rives unna før de får modnet helt ferdig på bryggeriet. Batchstørrelsen deres er ikke så stor, så det er et bryggeri som nok kommer til å bli spennende, men neppe alment tilgjengelig nasjonalt. Det var således to øl som ikke ble presentert, samt at nisseølet deres kun var nevnt i bryggeripresentasjonen. Lisensen de hadde for å servere skapte litt hodebry, for enda så tydelig det var merket, så var det mange som ikke fikk med seg at ølet måtte drikkes i umiddelbar nærhet av boden, og det var derfor heller ikke mulig å kjøpe flasker for å ta med seg. Tidsbegrensningene i bevillingen gjorde også at de måtte pakke sammen før de andre bodene. Man kan nok fruste over norsk bevillingspolitikk, men det er kanskje mer konstruktivt å påpeke hvor og når den går unødig langt.

Inderøy gårdsbryggeri på Trondheim matfestival i
	2008
Standen til Inderøy gårdsbryggeri

Øl-og ostesmakingen på lørdagen var et høydepunkt. Det var fem lokale oster og fire lokale øl. En gjeitost fra Leksvik ble koblet mot vann - noe som ble litt tamt, men det var mulig de savnet det femte ølet. En tilsiterost fra Orkladal ysteri ble koblet mot Sigridøl fra Ølve på Egge. Blåmann, en blåmuggost fra Skånaliseter var koblet mot Ølveøl, men alle var enige om at osten kunne tålt et enda kraftigere øl. En vellagret Balder ost fra 2003 fra samme ysteri hadde konsistens som en velmoden parmesan, og det var ikke mulig å kjenne noe smak av geit på den. Den ble koblet mot IGB Kvamsholmer. Osten var en åpenbaring for meg, og jeg må snarest skaffe den, og ølet - som brygges med 10-12% hvete - matchet den i svak syrlighet. Til slutt var det en kjellerlagret geitost fra Gärdnäs Gård i Jämtland, som ble koblet mot IGB Ankerøl.

Smaksverksted om øl og ost på Trondheim matfestival i
	2008
Fra smaksverkstedet

Gårdsproduksjon av ost har det til felles med mikrobrygging av øl at det er levende produkter, der man ofte må arbeide på lag med årstidsvariasjoner fremfor å forsøke å eliminere dem. De har også det til felles at sluttresultatet varierer, og at man kanskje skal akseptere det, fremfor å se på det som en defekt. Jeg liker i alle fall at ølene jeg nyter har smaksutvikling og variasjon, og det samme er tilfelle for osteproduksjon.

En annen nyhet som jeg ikke hadde plukket opp tidligere, var at Skånaliseter gård i Namdalen tenker seriøst på å starte å brygge øl. Der produserer Svein Håpnes idag ost, og de holder på å eksperimentere med ølbrygging for å lage øl som står til de 15 ostesortene deres. Jeg har naturlig nok ikke smakt deres øl, men skal man dømme utfra hva de har klart å få til å ostefronten, så kan dette bli et gårdsbryggeri å regne med. Utfra paneldebatten var det mulig å forstå at de i alle fall eksperimenterte intert med to øl: Ett var mørkt, søtt med stegvis mesking på tildels høy temperatur for å gi mye ikke-gjærbare sukker, og med mye brentsmakt og endel røyksmak, men jeg fikk ikke med meg om de de også selv maltet. Det andre ølet kalte de «Smugler», men de beskrev det ikke så inngående. De er presentert i en matturistavis om Røyrvik, der også Inge Staldvik er intervjuet, holdende frem Meirsmak-krusa fra Skjenkestova på Skorovas, så la oss tippe at også dette gårdsølet først dukker opp i Skorovas.

Skånali Gårdsysteri
Svein Håpnes fra Skånaliseter ysteri

Dette er enda et resultat i regi av det interregionale samarbeidet «Søke gammelt, skape nytt» - et prosjekt som nå visstnok har fått penger til fortsatt drift i to-og-et-halvt år. Vi gleder oss! En annen nyhet fra samme kant er at Roger Løes rapport om maltøltradisjoner i Midt-Norge er tilgjengelig for 100,-. Roger er tidligere brygger på Trondhjem Mikrobryggeri og dessuten ivrig ølinteressert. Den 50-siders rapporten hans er sammen med Bjarne Westmos Norsk Maltøltidende det AFAIK mest substansielle som er skrevet om trønderske maltøltradisjoner siden Odd Nordlands bok fra 1968.

Et annet rykte jeg plukket opp i løpet av festivalen er at man på Meium gård i Selbu visstnok også teller på fingrene om man skal begynne å brygge. De har idag produksjon av konfektsjokolade, blant annet med mye bruk av bær og frukt og andre lokale produkter som ingredienser. En av sjokoladefylltypene deres kommer imidlertid mer langveis fra, det er en whisky-konfekt med ram røyksmak, visstnok fra Caol Ila, og siden whisky er videreforedlet øl, så er det lov å håpe og tro at interessene deres gjør at det ligger noe i startgropa her. Jeg ville ikke anbefale å holde pusten, for det er et temmelig langt lerret å bleke fra stadiet der man funderer på om ikke brygging kunne vært lurt, til flaskene med produktet står på disken.

Hvem savnet jeg? Det var ingen av bryggerne fra Stjørdal der, men det matcher det litt introverte image de generelt gir, for det er en lokal bryggetradisjon, og ikke butikk. Jeg savnet Ølve på Egge også, og tenk om vi kunne fått besøk av Jämtlandsbryggeriet eller en av gårdsprodusentene som tenker på ølbrygging på svensk side! Jeg fikk inntrykk av at seminaret om øl og ost var en suksess, og at de planlegger å repetere det til neste år.