four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Nytt, blått lys for storbryggeriene

I går kom nyheten om at EFTAs overvåkingsorgan - ESA - har uttalt at grunnavgiften er en skatt som diskriminerer ikke-norske bryggerier fra EØS-området. For å få det korrekt, siterer jeg direkte fra ESAs pressemelding:

The Norwegian system for taxation of beverage packaging consists of two elements: first, a general environmental tax (miljøavgift) that is applicable to all beverage packaging, and secondly, a so-called base tax (grunnavgift), which is levied only on beverage packaging which is not reusable in its original form. Norway has not provided documentation confirming that re-use is more environmentally friendly than recycling.

Det er altså ikke miljøavgiften i seg selv som er problemet, for den er lik for alle. Det er heller ikke panteordningen i seg selv, men det er den avgiften som legges på emballasje som ikke kan gjenbrukes (dvs pantes, vaskes og gjenfylles). Strengt tatt er disse reglene like for alle, men i praksis virker de skjevt, siden bare norske storbryggerier har reell mulighet for å være med på panteordningen.

Har de rett? Ja, selvfølgelig har de det. For som én kommenterte: det er noe fundamentalt fishy når bryggeriene ber på sine knær om å beholde en avgift. Det norske systemet for emballasjeavgift favoriserer de store og lokale, og «alle» vet det, men i diskusjonen om markedsandeler, arbeidsplasser og merkevarelojalitet har de fleste vært interessert i å bevare status quo.

Hva skjer videre? Norge har mulighet til å snakke seg ut av problemene ved å dokumentere at panteordningen har en signifikant bedre miljøprofil enn ordningene med engangsemballasje, og at differansen tilsvarer beløpet man tar inn med skatten på engangsemballasjen. Men engangsglassflasker også går til gjenvinning: de knuses og smeltes om. Spørsmålet er om panting, vasking og gjenfylling er mer miljøvennlig enn normal glassretur.

Jeg tviler på at Norge er i stand til å snakke seg ut av det. Dermed ender det i EFTA-domstolen, og der ryker nok på sikt grunnavgiften. Det kan starte en dominoeffekt. Neste brikke er pantesystemet som har liten nytteverdi utover å unngå grunnavgiften. Deretter, hvis man allikevel ikke panter flasker, så er det mest praktisk å brygget alt ølet på ett, stort bryggeri. Det betyr i første omgang bryggeridød, der Ringnes bryggerier i Trondheim og Arendal ligger veldig tynt an. I neste omgang kan det bety at utenlandske bryggerier forsøker å slå seg opp på det norske markedet, eller at norske bryggerier flytter ut hele eller deler av produksjonen sin, f.eks til Baltikum.

En gang i tiden var det høye transportkostnader og kvalitetsproblemer under transport som gav lokale bryggerier en naturlig konkurransefordel. Etterhvert som disse fordelene ble erodert bort gjennom billig bensin og godt stabiliserte øl, så introduserte man andre mekanismer for å sementere den lokale bryggeristrukturen. Ikke at det egentlig fungerte så godt, fordi de aller fleste bryggeriene har forsvunnet allikevel, men nå har vi åpnet siste kapittel i den gamle bryggeriforeningens verk for å forevige status quo i øl-Norge.