Innskripsjoner på ølboller

Øltyper endrer seg, men også drikkeskikker endrer seg, og ikke minst utstyret man skjenker og drikker med. Her er en oversikt over noen innskripsjoner på ølboller som strekker seg over flere lang tid.

Ølboller var et felles drikkekar som kunne gå fra person til person rundt bordet. Skikken med å sende den rundt gjorde det sikkert lettere å fokusere på skålene som utbragt. Liksom en stafettpinne gikk ølbollen rundt og den som fikk den både utbragte en skål og drakk. Det satte vel også et felles tempo for festingen, i motsetning til idag, da hver og en kan drikke i sitt eget tempo. Man kunne vel drikke lite eller mye, men man hadde mindre styring på om man drakk sjelden eller ofte.

Ølbolle med innskripsjon («Drik af mig saa…»).
Kilde: Digitaltmuseum.no/Sunnhordland Museum, opphavrett CC BY-NO-SA

Jeg mistenker at vi ikke skal legge for mye vekt på denne sendingen av ølbollen rundt i laget. Det er et vakkert og romantisk bilde, og den kan nok ha hatt sin misjon som en rituell og offisiell runde med skåling, og det er godt dokumentert at man drakk slik. Men jeg ser for meg at det ikke var den eneste skikken å innta drikkevarene på. Antakelig var det vanligste mer selvbetjening og fri flyt av drikkevarene, i hvert fall litt utpå kvelden. Vi vet også at i mange sammenhenger var det helt vanlig med personlige drikkekar slik vi er vant til idag, selv tilbake til før reformasjonen, og spesielt på større fester i urbane strøk.

Disse innskripsjonene er hentet fra beskrivelsene av gjenstander som det er lagt ut bilder av på digitaltmuseum.no, og de gir et relativt godt bilde av typiske innskripsjoner på ølbollene.

Når det står fire bokstaver foran årstallet og det ikke er «anno» og nest siste bokstav er «S» eller «D» er det trolig initialer, dvs et navn à la Peder Olsen Tangen, som ville forkortes «POST».

Det som er interessant er fokuset på at det er bollen som taler til drikkeren. Det er liksom gjenstanden beskjeles og forsøker å fortelle drikkeren noe. Det minner egentlig litt om gamle runeinnskripsjoner à la «X reiste meg til minne om Y, far sin.» Dette kan kontrasteres til mer moderne former for innskripsjoner à la «NN lot denne stein reise til minne om ...» eller bare «til minne om …»

Hvordan står disse innskripsjonene i forhold til de skålene man utbragte når man drakk av dem. Tja, det virker som det er dårlig overlapp. For det første har man påført dem eierens navn, ikke navnet til dem man skåler for. Og jeg har ikke sett noen som går i retning av typiske skåler for fred og god avling. Forbausende få har religiøse motiver, selv om det var en vanlig skål, i hvert fall frem til reformasjonen men også i lang tid etter. Dessuten er få av innskripsjonene holdt i et format som ville fungere som en skål.

Vi kan også se hvordan enkelte innskripsjoner har blitt gjenbrukt på nye boller. For eksempel i listen over finner vi «Jeg er bolle rundt og trinn» i to varianter. Mange innskripsjoner er generelle fyndord, og mange er påmalt før bollen er solgt på markeder. Men samtidig utviklet dette seg til serieproduksjon, slik at noen solgte umalte boller, skåler og kanner – gjerne omreisende på markeder. Da kunne man kjøpe en bolle, male den selv eller få det gjort hos noen lokalt. Det er også mulig at man kunne få en ferdig malt bolle eller skål, der det kun gjenstod å male på initialer og årstall.

Dessverre er mange av registreringene i digitaltmuseum.no litt dårlig transkribert, sikkert dels fordi de ikke er i så lesbar skrift, og kanskje delvis fordi dette har vært en batchregistrering som skulle gå litt fort. For eksempel er transkripsjonen Drik til Made maa her Rådes suspekt fordi lyden «å» transkriberes på tre ulike måter. En annen ting er bruken av store bokstaver, som man burde forvente brukes i alle substantiver, ikke bare navn, og i starten av verselinjer. Men det er i transkripsjonen brukt inkonsekvent på en måte som jeg tror skyldes transkripsjonen.

Disse ølbollene var stasgjenstander. Men man må vel anta at det var de stasligste ølbollene som ble best tatt vare på. Det er et digert antall som har overlevd. Og det er forøvrig ikke bare ølboller, det er øldankarer, ølskåler, ølhøner, osv. Det er ypperlig beskrevet i boka Drikkestell for øl i Trøndelag av Ole Grefstad.

Det blir noe litt rituelt over ølboller og annet drikkestell når man kommer ut sent på 1800-tallet. Fra andre kilder vet vi at det generelt gikk ned med ølbryggingen på gårdene, delvis ble det overtatt av kjøpeøl fra de nye bryggeriene og delvis ble det fortrengt av hjemmebrenningen. Likevel lages det nye ølboller, til tross for at skuffer og skap allerede burde vært fulle av gamle. Jeg antar at det «skulle» være ny ølbolle i forbindelse med bryllup eller at man overtok gården, altså at man skulle ha sin egen ølbolle med sitt eget navn.

Aspekter av denne skikken har vel overlevd til våre dager i form av sølvskjeer, som selges som dåpsgave eller tilsvarende, enten mottakerens familie har nok bestikk eller ei. Ungen skal liksom ha sølvbestikk, og det skal være inngravert med navn og årstall.

Et annet aspekt ved ølbollene var konseptet med bearlag. Det var uformelle kretser der det var uskreven skikk at man inviterte hverandre på fest. Skulle du ha bryllup, måtte du be de andre gårdene i beerlaget, men du forventet også å komme på bryllup hos dem. Det var nesten som en utvidet familie. Innen et bearlag kunne man ha plikt til å stille med ølbolle. Derfor kunne det å ha en ølbolle ikke bare en statusting ved å eie en prydgjenstand, men det var også en slags obligatorisk billett til et medlemskap i lokalsamfunnet.

Ølbollene forsvant, og det er en øl-connection der også. Pasteurs arbeide med sykdommer var delvis relatert til kvalitetsproblematikk rundt øl og andre gjærende væsker. Det gjorde at man kunne rendyrke gjær og skape et enda mer konsistent og holdbart øl. Men Pasteur og andres arbeide gjorde også at man forsto hvordan smittestoffer til sykdommer fungerte, og fant ut av hvordan de spredde seg gjennom for eksempel spytt på felles drikkestell. Især tuberulose var fryktet. Dermed ble ølbollene permanent satt bort til pryd.