En vakker bok om drikkestell

På julemarkedet på Sverresborg fikk jeg nylig kjøpt Ole Grefstads Drikkestell for øl i Trøndelag på Museumsforlaget, en bok som utførlig lister ølboller, -kanner, -haner og andre drikkekar for øl i Midt-Norge. Boken skildrer disse frem til rundt 1900, da tradisjonen for det aller meste hadde gått ut av bruk. Forfatteren stod selv på museet og solgte boka. Den koster riktignok stive 495 kroner, men det koster med fargebilderike praktverk om smale tema, dessverre.

Mange av de drikkekarene som har overlevd er datert utover 1800-tallet, på tidspunkter da både såvel øldrikking som gårdsbryggingen egentlig var på vei tilbake, i hvert fall målt etter volum. Selv en størrelse som Eilert Sundt nevner dette i Om Ædruelighetdstilstanden i Norge ifra 1857, der han analyserer:

I flere bygdelag i Christiansands og Bergens stifter er skikken endnu så gammeldags, at det hjemmebryggede, stærke øl spiller en hovedrolle ved drikkelag. Brændevinet er nok indført, men har ingenlunde fortrængt øllet. I de østlandske bygder derimod eller i Christiania stift bliver det hjemmebryggede øl fast ikke nevnt, hvor talen er om misbrug af stærke drikke; her har det længe været brændevinet og punsjen, som har givet anledning til beruselse og fylderi. Men i den senere tid er brændevinet her atter for en stor del fortrængt af mistænkelig vin (oftest kaldet frugtvin) og af det fabrikmæssige tilvirkede (bayerske) øl. (Gyldendals Fakkel-serie, 1976, side 74-75)

Jeg var interessert i paradokset rundt hvorfor man har så mange sirlig prydet drikkeboller laget fra en periode da brygging og drikking av tradisjonsøl tilsynelatende var på vei ut. Kanskje var det slik at selv om volumet av gårdbrygget øl sank, så beholdt det sin rituelle betydning i ved markering av høytider. Ja, kanskje dets rituelle betydning ble enda viktigere, og at ølbollene dermed fikk en viktigere, snarere enn mindre rolle.

Påstanden over krever kanskje en viss forklaring, for mange vil nok undre seg over at øldrikkingen skulle gå ned på 1800-tallet. Etter at spritbrenningen ble frisluppet i 1816, tok spritproduksjonen og -forbruket enorme proporsjoner. På Østlandet og i Trøndelag klarte den mange steder nesten helt å presse bort ølbryggingen på gårdene. Det er lett å tro at gårdsbryggingen har hatt en jevn nedgang over lang tid, men virkeligheten er nok trolig mer at den har hatt sterke konjunktursvingninger, i vekselvirkning med brenningen, avholdsbevegelsen og kjøpe-øl. Situasjonen var litt annerledes på Sør- og Vestlandet, der tradisjonsbryggingen klarte konkurransen med brenningen bedre.

Dette er nok mye av grunnen til at Sør- og Vestlandet har hatt en mer kompromissløs avholdsbevegelse, som også har sett på selv det svake ølet som styggedom, der det i resten av landet har vært mer akseptert som motvekt til spriten.

Grefstad sa ikke så mye om akkurat dette, men han påpekte noe som for meg var nytt. Han påpekte at utfasingen av drikkeboller og andre tradisjonelle drikkekar var mest koblet til fokuset på smittevern og smittsomme sykdommer. Mot slutten av 1800-tallet ble felles drikkekar oppfattet som en smittekilde, og dessuten var dekketøy i tre vanskeligere å renholde enn det som var glasert eller i metall. Mange andre trender har sikkert også hjulpet på, blant annet veksten i kommersielle bryggerier, men smittevernet var det sentrale.

I Norge var man nemlig så sent som på midten av 1800-tallet fremdeles ikke overbevist om at sykdommer som kolera, difteri, kopper og desslike skyltes smitte fra én syk person til en annen. Det høres kanskje sært ut i dag, men samtidens professorer avfeiet smitteteorien som vrøvel og så på den som – om vi skal bruke nåtidens språkdrakt – som en kvakksalversk alternativteori basert på tvilsomt datagrunnlag. I stedet helte man til miasme-teorien, som sa at sykdommer kom fra sykdomstoffer som oppstod spontant ved spesielle steder og hendelser, så som dårlig luft, myrer, lynnedslag, urolig vær osv. Det er trolig overlevninger fra dette at malaria bokstavelig talt betyr dårlig luft – dvs sykdommen du fikk ved å oppholde deg på steder med dårlig og stinkende luft.

I opposisjon til denne teorien stod en stadig økende generasjon av yngre leger, og spesielt leger på Sørlandet, der hyppige skipsanløp gjorde det nærmest umulig å ignorere smitteteorien som eneste fornuftige forklaring på epidemier. Dette er spennende og engasjerende presentert av May-Brith Ohman Nielsen i foredraget Mennesker, mikrober og medisinsk vitenskap i epidemienes århundre, som først gang ble sendt i P2-akademiet 13. november 2008.

Miasmeteorien var seiglivet. Ullevål sykehus ble bygget på siste halvdel av 1880-årene, og selv om miasmeteorien da var på vikende front, ble den allikevel retningsgivende for mye av utformingen og plasseringen. Først så sent som i 1903 kom de første bygningene der man arkitektonisk kun tok hensyn til smitteteorien.

Miasmeteoriens fall fra tronen har en annen kopling mot øl enn ufasingen av felles-drikkekar i tre: Louis Pasteur er blant annet kjent for pasteuriseringen. Mens man før trodde at bakterier spontant oppstod av seg selv som følge av luftbårne miasmer, slik at ølets forsurning nærmest var gitt, viste Pasteur med all tydelighet at selv om bakterier lett kan formere seg, ofte er luftbårne og kan være vanskelig å eliminere, så oppstår de på ingen måte spontant.

For øldrikkingen betydde dette ett drikkeglass per person, og det ble fokus på materialer som var lette å renholde - som glasert keramikk, glass og metall. Man hadde selvfølgelig også hatt dette tidligere, men i løpet av siste halvdel av 1800-tallet fikk man vitenskaplige holdepunkter for at det var mindre smittespredende å bruke dem. Det var ikke de eneste vanene som endret seg for å hindre smittespredning: skråtobakk, spytting og spyttebakker var ut, mens røyking var inn. Epidemier endrer adferd, og likeom svineinfluensaen fikk oss til å sprite hender og å hoste i albuene, så fikk epidemiene på slutten av 1800-tallet nordmenn blant annet til å slutte med felles ølboller.

Men tilbake til Drikkestell for øl i Trøndelag. Boka lister de ulike typene med drikkestell, beskriver dem i sin sammenheng og bruk, siterer samtidige kilder og beskrivelser, har informasjon om hvordan utbredelsen varierer i tid og sted og gir mange professjonelt fotografert bildeeksempler fra Trøndelag. Men aller mest interessant er likevel de gjengitte ølbollerimene, som er innskripsjoner på ølboller og andre drikkekar, gjerne et fyndord på én til to verselinjer. De er valgt med omhu og forteller mye – om enn ofte indirekte – om hvordan man i tidligere tider så på øl, på drikking og på skikkene rundt dette.

Boka er en forfriskende primærkilde til ny informasjon i en ølhistoriebransje som sårt trenger slikt. At temaet er snevert er bare en styrke, for litt for mange av de bøkene som utgis er altfor generelle til å føre særlig mye ny informasjon til torgs.

Den anbefales under juletreet!