four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  søndag 6. juli 2014

Gjæringstemperaturer

En gang i tiden var gjæring noe man gjorde på fat eller i åpne kar, enten de var laget som forvokste, stående bøtter (halv tønne) eller åpne, firkantede kar – eller man kort og godt gjæret i vanlige fat, som ved lambic. Senere ble det inn med liggende ståltanker, som på mange måter var en moderende variant av gjæring på eikefat, men jeg mistenker at det var mest brukt til lagring og modning, og mindre til selve primærgjæringen.

Men så gikk man over til stående sylindrokoniske ståltanker, og da skjedde det noe med gjæringstemperaturen.

Grunnen til å bruke stående tanker er trolig at de har mindre footprint i bryggeriet, hvilket er relevant når man ikke lengre har et gravitasjonsbryggeri og/eller et bryggeri bygget rundt en sentral dampmaskin. I stedet har man fått bryggerier med det meste på ett plan, der elektiske motorer og pumper er små, billige, enkle, relativt vedlikeholdsfrie og ikke minst kan monteres der de trengs. Dette er analogt til hvordan Henry Fords samlebåndsbaserte fabrikker hadde elektromotoren som en forutsetning: han kunne ikke organisert – og effektivisert – bilproduksjonen som han gjorde med dampkraft.

En annen fordel med sylindrokoniske tanker er at det er lett å høste gjæren ut når den først har satt seg på bunnen. Man får riktignok ikke gjær av like god kvalitet som ved topphøsting. Men lell, man kan leve med «godt nok».

Ulempene med høye sylindrokoniske tanker er at man må heve gjæringstemperaturen for å beholde et tilsvarende fruktig preg i forhold til lavere alternativer. Visstnok måtte E. C. Dahls heve gjæringstemperaturen fra 13° til 17°C da de gikk over til høye, sylindrokoniske tanker. (Advarsel: de to temperaturene er tatt fra teflonhukommelsen min, men jeg tror de er riktige, eller i hvert fall representative.)

Og hvorfor det? Rent intuitivt ville jeg tippet at en sylindrokonisk gjæringstank gav mer fruktighet, ikke mindre. Det heter seg jo at gjær som er stresset gir mer gjærpreg, der fruktighet er en viktig del av gjærens preg. Hva skulle være mer mishandling enn at gjærcellen i en 10 meter høy tank skulle oppleve én atmosfæres trykkforskjeller på ganske så få sekunder, der den virvler opp og ned inne i tanken?

Men erfaringene peker entydig i den andre retningen, at det blir mindre fruktighetspreg med sylindrokoniske tanker.

Kanskje er svaret at det er enda en prosess i sving her. Gjæren produserer CO₂ som stiger opp. Under den oppstigningen gjennom karet løses ulike aromatiske stoffer opp i CO₂-gassboblene og forsvinner sammen med dem opp og ut. Faktisk er dette en så effektiv av-aromatisering av ølet at det brukes for å fjerne DMS, både eksplisitt ved å la CO₂ boble igjennom, og mer implisitt ved at en livlig gjæring reduserer DMS-profilen.

Dersom dette er tilfelle, er det lettere å forstå at ølet på de høye, slanke, sylindrokoniske tankene blir mindre aromatisk. Hver boble med CO₂ er i kontakt med større deler av ølet, siden den stiger opp over en større høydeforskjell enn i et grunt kar. Formodentlig overdøver dette effekten av «mishandlede» gjærcellers ekstra fruktighet pga raske trykkforskjeller.

På den andre siden vil trolig ulike stoffer ha ulik egenskap for å løses opp i CO₂, og dermed burde ølet bli forskjellig avhengig at om det gjærer på en høy eller lav tank – uansett hvordan man justerer gjæringstemperaturen.