Chris E Street: "The Beer Guru's Guide"
Da jeg bestilte den fra Amazon, så trodde jeg det var en bok om øl og ølsmaking. Dersom jeg hadde lest tilstrekkelig på beskrivelsen, hadde jeg nok unngått den misforståelsen. Jeg så den også anmeldt i CAMRAs What's Brewing i rosende ordelag, men på en måte som burde ha ringt noen varselklokker dersom jeg hadde tatt meg tid til å lese mellom linjene.
Dette er en parodisk bok, men hadde den enda vært en parodi på oss kvalitets(over)bevisste ølentusiaster, så hadde de vært mer interessant å lese den. Men det er en parodi på new-age-litteraturens sjangre om å finne seg selv, orientalsk mystikk, indre reiser og indisk visdomslitteratur. Som sådan er den ikke uten morsomme poenger, for forfatteren er både rappkjeftet og flink med ordspillene.
Chris Street: Beer Guru's Guide – forsøker å parodiere både new-age og øl-nerder i en og samme bok.
En manglende seksjon i grunnmuren til denne boka er forfatterens lettvektighet på ølkunnskap. Stort sett dekkes det over ved at han er passende vag og udefinert, men derved forbigås også mange muligher for ypperlige ordspill og andre poenger. Når han faktisk sier noe konkret om øl, blir det ofte veldig galt. Han påstår at den opprinnelige Renhetsloven av 1516 bare spesifiserte tre ingredienser i øl (korrekt), nemlig vann, gjær og byggmalt, mens humle først kom til senere. Det er vanlig å bomme her, og feilaktig påstå at dokumentet fra 1516 inkluderer gjær. Gjær ble først tatt med i senere lovtekster som videreførte Renhetsloven, men er nok allikevel implisitt tillatt i 1516. Det er også vanlig å påstå at teksten fra 1516 spesifiserer malt eller byggmalt, mens i virkeligheten spesifiserer den bygg. Forskjellen ligger i hvorvidt ristet bygg kan tillates eller ikke. Begge disse vanlige feilene synes jeg er små og uvesentlige, for de rokker ikke ved grunntanken i dokumentet. Men å si at lovteksten fra 1516 ikke inkluderte humle, er en brøler som avslører at man ikke har forstått poenget med Renhetsloven, at man ikke har grokket dens raison d'être.
Videre plasserer han trappistklosteret Chimay i Frankrike, mens det jo ligger i den fransktalende delen av Belgia, selv om det ligger aldri så nært opp til grensen til Frankrike. For mange er det kanskje en detalj, men for ekte ølentusiaster er dette en diskvalifiserende brøler.
Å lese den perm-til-perm i ett strekk er overkommelig fordi det er en kort bok med stor skrift, mange blanke sider, rikelig med illustrasjoner med brede marger og hyppige overskrifter. Jeg vil allikevel ikke råde noen til å lese den slik, men spre det utover med et kapittel pr dag. Det blir som med Black Adder eller Mr. Bean: Det er ustyrtelig morsomt i små porsjoner, men det blir både anstrengende og kjedelig å se dusinvis med episoder back-to-back.
Alt i alt var det altså ikke noen imponerende bok sett fra et øl-perspektiv. Kanskje jeg skal forsøke å lese den igjen en gang senere, når jeg ikke har fyrt opp ølforventninger? Og forresten omtaler den ølets chakra, men jeg tror ikke det er noen kobling til et visst, nytt stjerneskudd på den norske pilsnerhimmelen.