four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

En kaptein mønstrer av

Fredag er siste formelle arbeidsdag for Kjetil Jikiun på Nøgne Ø – selv om ferieavvikling og slikt har gjort at han har hatt siste praktiske arbeidsdag for en god stund siden. Det er en god anledning til å oppsummere Kjetils rolle og personlighet i norsk mikrobryggeriverden.

Om en skal beskrive Kjetil, vil ord om lidenskaplig, kompromissløs, og fargerik ligge langt fremme, samt utforskende, bestemt, leken og visjonær. Om bryggeriet har tatt navn fra et Ibsen-dikt, så kan kanskje Kjetil beskrives gjennom diktets hovedperson, Terje Vigen:

Der bodde en underlig gråsprængt en,
på den yderste nøgne ø; -
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt, -
helst mod uroligt vejr, -
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frykt
kom Terje Vigen nær.

Les gjerne resten av diktet også. Det er godt, og folk leser altfor lite dikt. Eller Kjetil kan beskrives med et annet Ibsen-sitat: Det du er, vær det fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Kjetil er ikke en kompromissenes mann når spørsmålet er noe han tror på. Han nedjusterer ikke målene sine bare for å slippe å måtte strekke seg etter dem. Tvert om, han setter målene sine akkurat der han mener de skulle være, enten man må strekke seg etter dem eller ikke. Uten disse egenskapene ville det ikke vært noe Nøgne Ø.

Kjetil har selv valgt å slutte i Nøgne Ø. Men det er ingen stor hemmelighet at han lenge – og lenge før Hansas oppkjøp – har følt seg forsøkt parkert på sidelinja i bryggeriet, og at det er bakgrunnen for at han slutter. Det hele er en historie som i seg selv ikke står tilbake for et ibsensk skuespill, men det er et drama som får fortelles ved en annen anledning. Idag er det Kjetil som er hovedtema.

I bryggeriet på Rygene har Kjetil hengt opp et ortodoks ikon. Men han er selv etslags ikon. Når man snakker med mikrobryggere rundt om i Norge og deres motivasjon for å begynne å brygge, er Kjetil og historien til Nøgne Ø kanskje den hyppigste ytre inspirasjonskilden. Liksom Kjetil strakk seg etter et hårete mål i 2002, har tallrike norske mikrobryggere strukket seg etter nettopp dét som Kjetil og de andre ved Nøgne Ø har skapt.

Nøgne Ø kom inn som et friskt pust i et bryggeri-Norge som bestod av sementerte maktstrukturer. Ølentusiaster hadde oftest klart for seg hvilket øl og bryggeri som var «deres», og de drakk nødig noe annet. Der andre bryggerier mer enn ugjerne så at du smakte på annet enn deres øl, der syntes Nøgne Ø det var helt greit at du drakk andre bryggeriers øl. Venneforeningen deres – «Venner av Nøgne Ø» – hadde den samme holdningen. Deres internettforum var lenge det primære for diskusjon av nye bryggerier og spennende øl, ikke bare fra Nøgne Ø.

Nøgne Ø brygget øl med smak og personlighet. Det var bunnfall av gjær, og nettopp fordi det var bunnfall var det også levende øl, ikke filtreret og pasteurisert og tvangskarbonert. Jeg skal være forsiktig med å påstå at Nøgne Ø var først ute. Det fantes andre, men bortsett fra et par brewpuber var vel Nøgne Ø den første suksessfulle mikrobryggerioppstarten i Norge.

En anekdote illustrerer godt Kjetils åpenhet. Da Steinar Hamre og jeg hadde vunnet Porterkonkurransen til Ringnes og Norbrygg, var Ringnes-bryggerne litt nervøse for om den store andelen av relativt mørk malt ville tette til under avsiling og gi en stuck mash. Christian Ødegård nevnte bekymringen for Garrett Oliver og Kjetil Jikiun på en bryggekonferanse, og de anbefalte begge å bruke risskall. Men imøtekommenheten til Kjetil stoppet ikke der. Risskall er ikke enkelt å få raskt tak på i store mengder her i Norge. Men Nøgne Ø hadde et halvt tonn på lager, og det ble overdratt til Ringnes i tide til akkurat denne bryggingen. Dette var til og med flere måneder etter at Hansa hadde kjøpt seg inn.

Kjetil er flykaptein. Det nevnes ofte som kuriosa, og få har fundert på hvordan det kan ha påvirket Nøgne Ø. Man skal ikke ha observert en flyplass lenge før man innser at nøkkelen til at det hele fungerer er en kombinasjon av rolledeling og velkoordinert samarbeid. Andre småbryggerier bestod gjerne av noen hjemmebryggenerder, og om de skulle utvide, søkte de helst enda en hjemmebrygg-nerdete altmuligmann. Nøgne Ø var blant de første til å rolledele og trekke inn særkompetanse.

Samtidig er flyvning en ekstremt sikkerhetsfokusert aktivitet. Sikkerhet kan ikke isoleres som aktivitet, den må gjennomsyre alle aktiviteter. Det er noe som alle har delansvar for og som må integreres i alle faser av arbeidet og i alle deler av organisasjonen. Dermed er det akseptert å holde øye med og utfordre andre på sikkerhet. Det er ikke det at man ikke stoler på sine kolleger, men sikkerheten blir bedre når alle beslutninger og alle ansvarlige er mottakelig for diskusjon og konstruktiv kritikk. Men det fordrer også at alle takler å ta imot diskusjon og konstruktiv kritikk.

Det er kanskje noe unorsk over dette. Har vi her til lands først fått et ansvar, oppfattes det som utidig innblanding dersom arbeidet underveis ettergås i sømmene. Et bryggeri har nok ikke samme behov for sikkerhetsfokus som luftfarten, men sikkerhet og kvalitet er to sider av samme sak, og kvalitet har alltid vært Nøgne Øs uttalte målsetning. Kjetil bryr seg om kvaliteten på bryggeriet, produsjonen og ølet, og han sier hva han mener. Han er direkte, ærlig og standhaftig. Kanskje ligger noe av hemmeligheten bak Nøgne Øs suksess i dette? Ganske sikkert er det at noe av årsaken bak stridighetene ligger bak dette.

Sakeproduksjon ved Nøgne Ø illustrerer Kjeil Jikiun på en ypperlig måte. Som prosjekt må det ha gått på tvers av enhver bedriftsmessig og økonomisk tommelfingerregel. Det spredde fokus, det krevde investeringer i spesialutstyr, det fantes knapt et lokalt marked, og dessuten var kompetanse og litteratur stort sett på japansk. Egentlig var det galskap å produsere sake i Norge. Men det var samtidig en utfordring, og jeg vil tippe at dét var hva som gjorde det spennende og interessant for Kjetil.

La oss fleske til med enda et Ibsen-sitat: Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Det er mange andre mikrobryggerier som kunne lekt med tanken om sake, eksperimentert med utstyr, gått på kurs, ja kanskje litt å med satt noen prøvebatcher. Men det er typisk for Kjetil at det hele endte opp i et produkt – som til og med må sies å ha vært en suksess. Han legger inn helhjertet innsats, men forventer også at andre gjør det samme. Han sluttfører, og han gjør det i det tempoet som er riktigst og som kreves av kvaliteten, hverken raskere eller senere. Om sakeproduksjonen har gått med økonomisk overskudd vet bare de som sitter på regnskapstallene, men regnskapstall forteller bare litt av det store bildet. Sakebryggingen har uansett gitt Nøgne Ø stor respekt.

Nøgne Ø skapte Norge som et interessant ølland ute i verden. I skikkelig gamle dager hadde Norge en stor eksport av øl, solgt til skipsagenter som solgte det videre som proviant til norske handelsskip. Denne eksporten forsvant parallelt med norske mannskaper på skipene. Etterhvert satt vi igjen med litt eksport av Aass, som mye på grunn av navnet nøt en viss popularitet i USA. Hvilken respekt og popularitet som Nøgne Ø raskt etablerte i utlandet kan best fortelles gjennom en anekdote. Da medlemmer i Venner av Nøgne Ø var på The Wharf i Ålborg på vei til den store ølfestivalen i København, opplevde de å bli sluppet fremst dokøen fordi noen spottet logoen på T-skjorta og ropte ut: «Slipp mannen frem, han kommer fra den Nøgne Ø!» Og dette var relativt tidlig i bryggeriets historie.

Ekte trendsettere forsøker ikke bevisst å skape trendene som oppstår sitt kjølvann. De går opp nye stier fordi de ser det er riktig og mulig og personlig givende. Så følger de andre etter. Dét er Nøgne Ø og Kjetil i et nøtteskall.

Kjetil er nok ikke den enkleste i verden å samarbeide med, dersom vi skal tro endel av dem som har gjort nettopp dét. Han er en person som krever stor plass. Det er lett å komme litt i skyggen i hans nærvær, for han blir lett et naturlig fokuspunkt. Han er en person som sjelden er likegyldig til noe. Han er intens og sier hva han mener, Men han er også utrolig kunnskapsrik og har en intuitiv teft som imponerende ofte peker i riktig retning – selv om analyser og forståsegpåelse måtte peke annetsteds.

Alt dette kan nok ha vært medvirkende til at det tidvist har stormet rundt ham … for det har vært konflikter. Bryggeriet heter ikke bare Nøgne Ø, dets fulle navn er Nøgne Ø – det kompromissløse bryggeri og nettopp siste del av navnet beskriver Kjetil bra. Kompromissløshet er et interessant ord. Det har både positive og negative konnotasjoner. Motsatsen, kompromissvilje, indikerer fleksibilitet, realisme og imøtekommenhet, men det kan også bety ryggesløs unnfallenhet og mangel på prinsipper.

Kjetil er ikke en person som skifter prinsipper i tide og utide av bekvemlighetsgrunner. Tvert om, han holder på dem – langt utover komfortsonen, og gjerne uten omsyn til den støyen prinsippfastheten måtte generere. Han har vært som et fyrtårn for norsk ølverden og vist oss godt øl og mikrobryggingens muligheter. Et fyrtårn står fast og stødig og viser alle på lang avstand hva som er sikkert og usikkert farvann. Men der hvor fyrtårnet står, går gjerne brenningene som verst. Kommer en for nær, kan det gå galt – liksom med Ikaros.

Trolig har Nøgne Ø endret seg langt mer enn Kjetil over årene. Suksess skaper volum, volum krever rutiner og struktur. Nøgne Ø er i dag et bryggeri som har satset sterkt på breddemarkedet i dagligvarebransjen og på logistikk gjennom kjedene. De brygger fremdeles spesialøl som gir en uovertruffen synlighet, men det er vel kanskje ikke der de ser for seg fortjenesten og volumet. Ettergjæring på flaske er borte og erstattet av tvangskarbonering. Tapping på boks er på vei inn. Endel av produksjonen brygges i Kristiansand ved CB. Nøgne Ø har blitt mye større, men også endel streitere og kjedeligere.

Kanskje er Kjetils oppsigelse enslags fornufts-skillsmisse? Kanskje har Kjetil og bryggeriet han startet grodd såvidt langt fra hverandre at enslags minnelig oppsplitting er vel så greit? Kanskje det frigjør Kjetil fra en energislukende stillingskrig på bryggeriet og lar ham skape nye og store ting? Gründeren av Hoegaarden og gjenskaperen av wit-stilen, Pierre Celis, måtte starte bryggeri hele tre ganger før han fant varig levelige vilkår.

Et nytt Ibsen-sitat er på sin plass: Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. I virkelighetens verden er often den geniale og visjonære en temmelig enslig posisjon. Kjetil er mer skaperen enn han er administratoren. Det kan nok være bra med et stort og dyktig mannskap rundt seg, men det kan raskt bli en hemsko eller en tvangstrøye eller et nett man vikler seg inn i.

Og la oss ta enda et Ibsensitat: Han var for stærk. Der stod kvinder bag ham. … eller én kvinne – hans kone Cathie – som ikke bare har støttet opp om bryggeristarten, men også selv aktivt har jobbet i bryggeriet, og idag jobber med eksportmarkedet. Selvfølgelig har det også vært mange andre ved Nøgne Ø opp igjennom årene – men ingen symboliserer bryggeriet slik som Kjetil.

Ikaros og hans far – den dyktige og geniale håndverkeren Daidalos – skapte seg vinger for å kunne rømme fra Kreta. Kjetil drar til Kreta for å lage vin. Det er bort fra Norge og unna juridiske klausuler som hindrer ham i å brygge øl på det norske markedet. Samtidig startet ikke Kjetil som øl-mann, det var mer vin som var interessen hans, men ølet var og er Nord-Europas «vin», og slik var trådte han inn i ølverdenen.

På Kreta skal Kjetil og Cathie lage orange-vin og brygge øl – to ikonoklastiske målsetninger. En orange-vin forholder seg til en hvitvin på motsatt måte som en rosévin forholder seg til en rødvin. Det er en vintype som er på oppadgående trend, til tross for at tallrike forståsegpåere grundig har avskrevet den. Den kan litt forenklet beskrives som vinverdenens motsats til en IPA: lett men tanninrik, gyllen til gulbrun, historisk gammel, men moderne trendy. I tillegg skal han lage den som naturvin, som er en avskrelling av industriteknikker og -ingredienser, mye på samme måte som håndverksbrygging stod opp mot industribrygging den gangen Nøgne Ø ble startet i 2002.

Kreta og kvalitetsøl er kanskje ikke noen intuitiv kombinasjon. Men øl var faktisk hva de drakk i den mykenske tidsalderen før øya ble kulturelt gresk. Og tro om ikke Kreta har rom for et for lite sakebryggeri også …? Hva han enn gjør, er det neppe mainstream – i hvert fall ikke før han har holdt på med noen år og gjort det til en suksess. I tillegg aktivitetene på Kreta er han med i Gode Baktus, et firma i Arendal som skal bruke fermentering i matvareproduksjon.

Det hviler noe profetisk over Kjetil Jikiun: visjonene, prinsippfastheten, intensiteten, selvsikkerheten – ja, selv klesdrakten. Han vet at han har rett og handler deretter, uten hensyn til hva andre måtte synes og synse. Kanskje ligger det noe i det gamle ordtaket om at ingen blir profet i eget land … som forøvrig er nok et Ibsen-sitat.

En gang i tiden var Kjetil og Nøgne Ø ett og det samme – eller det føltes i hvert fall slik for oss som observerte utenfra. Nå er han ikke lengre ansatt der. Men han vil uansett for alltid bli assosiert med Nøgne Ø, og Nøgne Ø med ham. For å sitere Ibsen – for siste gang, jeg lover: Evig eies kun det tapte. Det er få av oppskriftene der han ikke har hatt siste ord og en justerende hånd. De siste par årene har han i stadig mindre grad vært involvert i den daglige driften av bryggeriet og i stedet hatt fokus på utenlandsmarkedet. Bryggeriet har en lang rekke dyktige folk som ønsker å slippe til – helt og fullt og på egne ben og uten Kjetils overoppsyn. De lengter etter å kunne hoppe etter Wirkola. Det blir spennende å se hvordan det gir seg utslag i kursendringer i ølutvalg og ølstiler og smak.

For norsk ølverden er dette et tidsskille eller endog et skissma. Jeg tror det blir et før Kjetil sluttet og et etter Kjetil sluttet. Det blir en ny æra, og vi kommer aldri tilbake til den gamle, samme hvor mye vi ønsker og forsøker.

Kjetil og Cathie ønskes lykke til videre med vingård og bryggeri og matvareprodusjon. Erik Dahl har oppfordret alle til å drikke en skål for Kjetil på fredagen. Dét er en utmerket oppfordring som jeg mer enn gjerne sender videre. Selv har jeg stående en flaske Dark Horizon 1st Edition som burde egne seg …