Trenden med å fermentere

Hjemmebrygging er typisk for et knippe teknikker som kretser rundt bruk av mikrobiologi til matvarefremstilling. En annen rød tråd er at man opprinnelig brukte fermentering – ofte gjæring, for så at man mer eller mindre forenklet disse prosessene gjennom industrialisering.

Ved industialisering av prosessene har man ofte forsøkt å erstatte mikrobiologien med mer beregnelige og enklere kjemiske prosesser. De siste tiårene har man sett at mange ønsker å vende tilbake til de gamle fermenteringsmetodene for behandling av matvarer, kort og godt fordi det smaker bedre. Og føles riktigere.

Strengt tatt er fermentering av mat noe som burde ha forsvunnet etter inntoget til kjøleskapet, dypfryseren og ferskvaredisken på supermarkedet. Utfordringen for tidligere generasjoner var at mat kunne finnes i overflod til visse tider av året, mens det var lite av den på andre tider. Dermed ble preservering av mat livsviktig, enten det var med eller uten mikrobiologi: tørking, røyking, ysting, gjæring, raking, graving, sylting, safting eller salting. En annen grunn var at før dampskipene tok transport tid. Dersom varer skulle eksporteres, trengte de ofte å preserveres.

Men de ulike tradisjonsteknikkene for preservering av mat gir også smak til maten, og deri ligger trolig årsaken til at de har overlevd. Man skulle tro at ferske råvarer alltid var å foretrekke, men liksom med whisky og ost, kan modning forbedre kvaliteten. Aldring og modning er også et prosessteg.

Teknikkene spenner fra ren fysikk som tørking og varmebehandling, via kjemiske prosesser som for gravet fisk og surkål, til bruk av mikrobiologi, som ved gjæring og raking. Hjemmebryggere har lett for å se på aktiviteten sin som isolert og selvstendig, men egentlig er dette bare én av en rekke teknikker for å preparere og preservere matvarer.

Du har kanskje hørt hjemmebryggere si at hjemmebrygg er trygt å drikke fordi ingen farlige bakterier trives i korrekt brygget øl? Javisst, for ølbrygging er delvis en preserveringsteknikk, selv om det også er en tilberedingteknikk som gjør næringen i kornet lettere å ta opp. Skjønt ølbrygging og preservering … akkurat øl går litt imot strømmen, siden ølet vanligvis har dårligere holdbarhet enn råvarer som malt og humle, i hvert fall i gamle dager.

Mikrobiologi er på et dypt detaljnivå «bare» kjemi, men man skal ha autistisk nærsyn eller territorialinstinktet til visse 1800-talls-kjemikere for ikke å forstå at det allikevel ikke er «bare kjemi». Det gir fermentering et litt mystisk og uberegnlig tilsnitt, akkurat av den typen som industriprodusenter så inderlig hater.

Jeg bør bare snakke for meg selv, men det mest interessante med ølbrygging er at man aldri blir helt utlært. Eller blir man utlært? Eller rettere sagt tilstrekkelig utlært til at aktiviteten mister sin fascinasjon sammenlignet med andre ting? Det finnes idag en rekke fermentingsprosesser på vei tilbake som er langt mer spennende, og en god del mindre kommersielle enn ølbrygging. Selv om ingen av dem har fått samme moment som hjemmebrygging, er det kanskje fordi de ligger 20 år etter, slik at også de kan bli store med tiden.

Det er betegnende at Kjetil Jikiun etter å ha brygget øl og sake, nå sammen med to andre starter opp «Gode Baktus». Litt skyldes det nok at han sikkert har en avtale som hindrer ham i å konkurrere med Nøgne Ø og Hansa, men fermentering av matvarer er in, og Kjetil har god teft og har alltid hatt et bein innenfor det neste store. Gode Baktus skal produsere kål, kimchi, bønner, agurker, samt kombucha og etterhvert også soyasaus og miso. Mitt tips er å følge med dem.

Fermentering som foredlingsprosess i matvareproduksjon er et gjennomgangstema for en trend bort fra industrimatvarer og i retning av håndverksproduksjon. Faktisk er det mange bedre eksempler enn innenfor ølverdenen, og bare for å ta noen som har lange tradisjoner her i Norge:

• Rakfisk er fermentering av fisk, og beslektet med tradisjoner i Sverige og på Island. Egentlig snakker vi om to ulike prosesser: raking, som involverer mikrobiologi, og graving som er ensymatisk prosess med autolyse av fisken. I hvert fall raking er en prosess som har opplevd en renessanse.
• Ingefærøl var i utgangspunktet et gjæret brygg, basert på den såkalte ingefærølplaneten (GBP). Så forenklet man prosessen til å blande vann, sukker, ingefærsmak og CO2 – samt antioksydant og surhetsregulerende middel. Likevel ser vi at man vender tilbake til de gamle måtene å lage det på – fordi det smaker annerledes og mer komplekst. For 20 år siden var dette utdødd, idag snakkes det om gjæret ingefærøl både hist og her.
• Surkål lages blant annet med eddik, sukker og salt, som alle er gamle perserveringsmidler. I Tyskland har man sauerkraut, som lages helt annerledes enn den norske surkålen. I Tyskland er dette en gjæret matrett, der melkesyrebakterier er sentrale. Jeg tror vi kommer til å se mer eksperimentering med kål og gjæring for å skape andre og mer komplekse smaksbilder enn Stabburets ferdigsurkål.
• Med «brød» tenker vi vel oftest på gjæret bakverk. De mange industrielle snarveiene utenom gjæren fikk vel aldri helt fotfeste i Norge. Vi kjenner likevel natron, bakepulver og de andre hevemidlene som er ren kjemi, men de brukes mest til kakebaking. Enkelte steder er brød ren kjemi. Garrett Oliver liker å fortelle om hvordan bakekunsten nesten ble ødelagt av industriforetak som dampstekte kjemisk hevede deiger og «malte» på skorper. Det var ingenting å si på effektiviteten, og direkte helsefarlig var det vel neppe, men likevel vender man tilbake til ekte brød – fordi det smaker og føles bedre.
• Øl har alltid vært en gjæret drikk, selv om det ikke har manglet på førsøk på å gå helt eller delvis rundt gjæren. Likefullt har gjæren – og spesielt gjærstammer med personlighet og særegenhet – fått en renessanse. Det samme gjelder gjærblandinger, tradisjonsgjær og villgjær – fordi det smaker mer komplekst og interessant.

Dette er bare noen eksempler. Dersom vi utvider fokus til utenfor Norge, finner vi tallrike eksempler på bruk av mikrobiologi i tradisjonell matvarebearbeiding. Tenker vi globalt, snakker vi garantert om et tresifret antall, sannsynligvis et firsifret antall ulike tradisjonsretter.

Alt dette er er del av en bevegelse om også omfatter kortreist, miljøbevissthet, slow-food, autentisk, lokalt, tradisjonsbundent osv.

Spørsmålet er om hjemme- og mikrobryggerne forblir i sin egen verden, eller om i noen særlig grad begynner å se utover ølgjær, malt og humle som basis for fermenting. Noen gjør det, men spørsmålet er hvor stort det egentlig blir ølbryggerverdenen.