Extreme is the new boring

… eller noe slikt. Mange av ølene som var «in» og banet vei for mikrobryggerirevolusjonen er fremdeles med oss, men de oppfattes i dag som litt kjedelige og temmelig ordinære. En gang i tiden var disse lokomotiver innen ekstrembrygging og regnet som spennende øl; idag er de litt «gjesp» som kanskje overlever mest på ikonisk status.

Noen eksempler:

• Anchor Steam Beer har et fortrinn ved at den er typedefinerende i sin egen stil – California Common Beer. Men utover det er det vel få sikler over den av for dens store og «mind-blowing» smaksopplevelse.
• Boston Lager var én av de opprinnelige mikrobryggeriproduktene som slo an tonen i den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen. Servér den blindt til ølnerder idag, og du får sannsynligvis mye «blææh» fordi den er for forsiktig.
• Brooklyn Lager selger endel på samarbeidet med Carlsberg og at de fikk tak i karismatiske Garrett Oliver. Det er et brukbart øl med stor utbredelse. Men på rating-websitene tjener den nok mer på sin ikoniske status og betydning i ølhistorien enn på smaken alene.

Felles for dem er at de er eller var konkurrenter til pilsnere, men uten at de noensinne har vært ekstreme. Det er ikke ment som kritikk, snarere tvert om, for jeg liker dem slik. De har røtter tilbake i tradisjon, nærmere bestemt amerikansk pilsner/lager/noe fra før første verdenskrig. Men den ølrevolusjonen de var med å skape har flyttet seg i mer ekstrem retning, og disse ølene står på en måte igjen på perongen.

Så er det endel som vil påpeke at dette er gode øl som så absolutt har livets rett. Det er ofte de samme personene som også mener at Frydenlund Bayer, Goose Island IPA, Köstritzer Schwarzbier og Švyturys Extra er gode øl. Og det er gode øl – i feinschmeckerens øyne, men neppe blant ekstremølnerdene.

En variant av øl-radikaliseringen – om det er rett uttrykk – er å brygge hardere på alle parametre: mer brent malt, høyere abv, mere og råere humle osv. En annen variant er uvanlige ingredienser, og der setter knapt fantasien grenser. En tredje, men beslektet retning er utviskning av grensene mellom øltypene, or der er det virkelig ingen ende på hvor utflytende typedefinisjonene kan tolkes. Videre har vi fusion mellom øltyper, rekreasjoner av utdødde øltyper, nyskapte øltyper og Gud alene vet hva.

Om den store franske revolusjonen het det at den spiste sine barn. Om mikrobryggerirevolusjonen kan vi kanskje si at den drikker opp sine opprinnelige øl. De ikoniske ølene overlever nok, men hvordan går det med de gode ølene som hverken har masse-appeal, ikonisk status eller kan flyte på sin ekstremitet, men som bare er gode og typeriktige? Jeg vil tro at mange av disse forsvinner.

Hvor lenge kan vi ha denne radikaliseringen før vi ser en reaksjon i retning av å brygge godt og klassisk typeriktig øl? Vi har vel lenge sett konturene av dette i emning, og personlig håper jeg at «Back to basic» snart blir den nye trenden.