four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 17. desember 2013

Juleøltestsesongavslutning

Puuuuh, da er vi forbi juleøltestsesongen – denne forunderlige tiden i etterkant av novemberslippet på Polet, da det synes å være enhver nordmanns fordømte nasjonalplikt å smake seg gjennom alle tilgjengelig juleøl, helst på én og samme kveld.

Det flommer over av juleøltester, men kan vi stole på dem? Hvilken kvalitet holder de? Vel, jeg har en god og en dårlig nyhet. Den dårlige nyheten er at juleøltestene ofte er elendig makkverk. Den gode nyheten er at ting har blitt litt bedre de seneste årene.

Hvilke marer rir de årvisse juleøltestene?

  • Batchvariasjoner. Øl varierer fra batch til batch, men også over livslengden til en og samme batch. I 2012 hadde E. C. Dahls en lite vellykket førstebatch av poljuleølet sitt, mens andrebatchen var nydelig. Slikt fanges dårlig opp av juleøltestene.
  • Halvseriøse smakspaneler. Si juleøltest og assosiasjonen min er smakspanel. Deri ligger også en stor svakhet ved testene: hvem velger ut panelene og hva slags ølfaglig bakgrunn har de? Fordi juleøltester har blitt sett på som litt lett og upretensiøst stoff, har panelene tradisjonelt vært tilsvarende sammensatt, gjerne med kjendiser og med skuling til politisk korrekte fordelinger.
  • Fanklubbsmakere. Det hender panelet vurderer egne favorittøl – for ofte sitter det en fyr eller to fra fanklubben av det lokale bryggeriet, i en slags falsk forvissing om at lokalpatriotisme og stort ølkonsum er de beste kvalifikasjoner for å kunne si noe vettugt om ølets smak. Ved én juleølsmaking der jeg deltok, hørte jeg det bli mumlet ifra panelets fanklubbalibi: «Det er denne, gutter! Kom an, stem den opp!» Jeg husker ikke om det faktisk var E. C. Dahls juleøl, men den gjorde det i hvert fall godt.
  • Typevariasjoner. Hva skal man vurdere ølet etter? Det var enklere før, når alle bryggeriene brygget mer eller mindre etter den samme juleøloppskriften. Jeg sa ikke at det var bedre, bare at det var enklere å måle juleølene opp mot hverandre. Idag blir juleøltester lett en orgie i synsing og personlige preferanser.
  • For mange øl. Hvor mange ulike juleøl kan man egentlig smake forsvarlig på? Alt var mye greiere den gang det var 12-13 ulike juleøl å få tak i. Snart kan man kanskje komme opp i et tresifre antall om man tar med småbryggeriene, importøl og såkalte winterwarmers og seasonal ales. Det er ekstremt vanskelig å vurdere så mange øl på en kveld.
  • Karaktersetting. Ofte reduseres dette til terningkast, rett nok gjerne med en liten forklarende tekst, for det er få aspekter i denne verden som treffsikkert kan fanges på en skala fra én til seks. Nå har jeg mindre problemer med terningkastklisjéen enn det at man absolutt skal bruke skalaen og normalfordele ølene. For man kan jo ikke ende med en test med tre firere, to seksere og resten femmere? Man skal jo skape tapere og vinnere, må vite.

I det minste har det blitt bedre med årene. Panelene er mindre preget av kjendiser, til tross for at kjendisstoff og fordekt alkoholreklame i én og samme artikkel burde være win-win for click-fikserte aviser. Tidligere kom ofte slike tester i to hovedvarianter: der hvor panelet dogmatisk scoret opp smaksrikt øl fra de nye mikrobryggeriene, eller der hvor de samme ble scoret ned som udrikkelige og utradisjonelle. Etterhvert er bildet heldigvis blitt mer nyansert.

Hva driver egentlig disse testene som vokser frem som paddehatter hver eneste november? Man kan mistenke både forsideforbrukerjournalistikken og den menneskelig trang til å rangere alt og alle. Men jeg essensiell nøkkel til å forstå dem i stor grad er som reklame. Med et reklameforbud må bryggeriene raske med seg det man kan få av fordekt reklame. Kanskje hadde ikke konseptet juleøl overlevd 1990-tallet om ikke det var for den ettertraktede snikreklamen det gav å stille med et par juleøl.

Men nå er sesongen for juleøltester over, og vi er inne i øladvendtskalendertiden. I det minste er det bare én flaske øl pr dag.