four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Polets eksistensberettigelse

Mange mener at Polet har sin eksistensberettigelse fordi det er et godt distribuert nettverk av en temmelig god vinhandlerkjede. De tar lav avanse, har rimelig kompetente ekspeditører, har et bredt utvalg av bra varer, etterhvert også øl. Forsåvidt er alt dette tilfelle, men det er også egentlig irrelevant.

Poenget er nemlig at intet av dette er noe argument for monopolordningen noe mer enn tilsvarende argumenter ville understøtte et hypotetisk kaffemonopol eller et bilsalgsmonopol. Eller for den saks del et lotterimonopol eller meieriproduktmonopol.

I den rådende politiske paradigmen – og det er ganske få som uttrykker ønske om fundamentalt å endre den – er det blasfemi å mene at en statsmonopolisering av et forhandlerledd gir forbrukerne bedre og billigere varer på en enklere måte.

Selv Arbeiderpartiet slo fra seg ytterligere nasjonalisering av alkoholbransjen allerede på 1950-tallet, mens hos Høyre og nærliggende partier ligger konkurranseutsetting og avmonopolisering i ryggmargen. Allikevel er «alle» skjønt enige om at Vinmonopolet er en slags naturlig og gudegitt konstruksjon for norske forhold. Alle bortsett fra FrP, som protesterer for all verden, men allikevel er med på ferden.

Hvilke faktiske argumenter finnes for monopolordningen for salg av sterk alkoholholdig drikke? Vi kan dele dem i to grupper: de helsemessige og offisielle på den ene siden, og de praktiske og uoffisielle på den andre siden.

De offisielle argumentene for Vinmonopolet sier at alkohol er en trussel mot folkehelsen. Staten trenger derfor å ha en viss styring med tilgjengelighet og distribusjon av alkohol og beskytte folkehelsen mot dens skadevirkninger.

I gamle dager kunne Polet styre vareutvalget på en ypperlig måte. Ja, de kunne endog produsere endel av varene selv. Elementer av dette henger fremdeles igjen, men det synes som EU-tilpassingen og EØS-reglene har gjort det viktigere å sikre at forhandlerleddet (dvs Vinmonopolet) ikke forskjellsbehandler distributører og importører. Enhver forskjellsbehandling vil senere kunne brukes som argument mot polordningen, fordi det kan mistenkes å virke konkurransevridende i stedet for å være helsefremmende.

Polet gir en slags indirekte politisk styring med:

  1. Plasseringen av polutsalgene, slik at man kan sikre nødvendig tilgang for flest mulig. Men samtidig forventes det at Vinmonopolet lar være å utnytte plasseringene som virker unødig salgs- og forbruksfremmende.
  2. Vareutvalg kan styres, i hvert fall for basisutvalget eller rettere sagt, man kan styre profilen på varene. Dermed kan man velge om man vil utvide sortimentet med en krydret rødvin, en fizzy rusbrus eller en humlebombet øl. Polet forventes å ikke understøtte motedrikker som gir et uheldig alkoholkonsum eller er spesielt rettet mot ungdommen når de setter sammen vareutvalget.
  3. Butikklokalene. Omgivelsene som salget fra Polet foregår i kan styres, slik at de blir nøytrale, forsiktige og ikke virker salgsfremmende. Akkurat dette punktet har vel sklidd litt ut. Det startet med selvbetjente butikker og har fortsatt med pallesalg av pappvin, men det er tross alt mange salgstricks og -knep som Polet ennå ikke har tatt i bruk.

Kunne man ikke bare avviklet Polet men beholdt styringen av disse faktorene gjennom forskrifter og bevillinger? Jo, i prinsippet, men frykten er at man da ender opp med alkoholbutikker som leker katt og mus med forskriftene. Med et statlig monopol-system har man en helt annen styringsmulighet – i hvert fall i teorien.

For eksempel, i den tiden man hadde brennevinssamlag kom det kritikk mot at butikkene var for fine. Dermed gav det brennevinet en sosialt akseptert status som falt mange tungt for brystet. Brennevinsdrikking skulle jo ikke være stas, det skulle være en sosial belastning.

Man kan mene mye om de helsefokuserte, offisielle begrunnelsene, men det er vanskelig å hevde at de ikke eksisterer. Internasjonalt er dette de eneste begrunnelsene som aksepteres når Norge vil ha særordninger i forhold til andre land, som for eksempel innen EØS.

Med sine nær 300 butikker er Polet ikke bare et folkehelsetiltak, det er også arbeidsplasser og næringspolitikk, og ikke minst er det et statlig håndslag til visse handelssentra som opphøyes til å få sitt «pol», med all den ekstra handelen det gir butikkene i umiddelbar nærhet. Polutsalg er dermed også blitt distriktspolitikk.

Man har nok kunnet mistenke Vinmonopolet for å ha en litt nonchalant holdning til folkehelseoppdraget. Ironisk nok er dette folkehelseoppdraget til Polet svært sentralt for å kunne bevare monopolstillingen, og det kan virke som at Polet tar trusselen om bortfall av monopolet mer alvorlig enn trusselen mot folkehelsa. Dermed undergraver de ironisk nok sin egen stilling, for det hjelper ikke å være god, tilgjengelig og rettferdig, om det ikke gagner de helsemessige aspektene.

Når det gjelder de uoffisielle, pragmatiske begrunnelsene, så er de litt mer diffuse. Polet er en god butikkjede med geografisk god distribusjon. De har gode varer. De er ikke spesielt dyre når man ser bort fra avgifter og inn-priser. De har rimelig kompetent personale. De tilgjengeliggjør varene uten forskjellsbehandling eller ekstrautgifter utfra geografi. De er fleksible på distribusjon pr post. De er en stor aktør som får gjennomslag for gode varer til bra priser.

Egentlig er Polet et ypperlig eksempel på en temmelig vellykket nasjonalisering av detaljist-salgsleddene for en varegruppe.

Ønsket om å beholde polordningen har gjort at Polet er på tå hev. Med hensyn til øl har de skyndet etter og leverer gode tjenester, selv om det tok sin tid. Ironisk nok har ønsket om å beholde Polet også ødelagt endel av de pragmatiske nytteeffektene: Splittingen av det gamle Vinmonopolet i butikker (dagens Vinmonopolet), produksjon (Arcus) og distribusjon (Vectura) har eliminert mye av de synergieffektene som gjorde Polet bra og praktisk.

Statsmonopolenes storhetstid er egentlig over, men oligopolene er ikke like utdaterte. Det spørs om ikke trusselen om å tape monopolstatusen er det som får Vinmonopolet til å være på tå hev. Den dagen monopolet først faller, er det like umulig å gå tilbake som for NRK-monopolet. På den andre siden ville neppe Vinmonopolet bli erstattet av små og vennlige øl- og vinbutikker med lokal forankring. Vi ville trolig se et dusin kjeder etablere seg i rasende fart over det ganske land i konkurranse med et frisluppet Vinmonopol. Deretter ville de utkonkurrert hverandre, og vi ville endt med 2-3 kjeder med øl- og vinbutikker.

Det er forunderlig at de som ønsker å bekjempe og begrense alkohol liker polordningen for de begrensningene den gir rom for, mens de som ønsker at alkoholholdig drikke av bra kvalitet skal være mest mulig tilgjengelig liker polordningen for mulighetene den gir rom for. «Alle» er for Vinmonopolet, selv om «alle» er prinsipielt mot monopoler. Verden er sannelig ikke lett å forstå seg på.

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)