Det står en-og-førti øl
 

Tilsynet for høg moral

Kvinnen hadde rødbrunt hår som rakk til skuldrene, blå kjole og hudfarget strømpebukse med sølvskimmer. Hun hadde ikke på seg sko. Kvinnen satt på den lange disken. Over disken hang det flere taklamper, noe som gjorde området lett oversiktlig, og kvinnen godt synlig.

Vi stilte oss opp ved veggen rundt fem meter fra området for å observere. Kvinnen satt på disken og pratet i mobiltelefonen. Kvinnens kjole skled opp langs lårene og hun satt med trusen synlig. Blikket hennes var slørete og virket uklart. Øynene virket tunge, hun blunket lenge. Øyensminken hennes var noe gnidd utover.

Neida, jeg har ikke tenkt å skifte blogg-beite i retning av erotiske fortellinger. Dette er derimot direkte sitat (via Adresseavisen, les hele rapporten der) fra en rapport fra skjenkekontrollører i Trondheim, da de besøkte Hotell Scandic Lerkendal en lørdag i slutten av januar, rundt midnatt.

La oss her gå raskt forbi aspekter som sexisme (jeg klarer ikke å se for meg at de hadde beskrevet en mannlig gjest med tilsvarende adjektiver og fokus) og den detaljrike nidkjærheten som får «mappa-mi» hos POT til å virke slumsete og overfladisk.

Jeg vil knytte linjene fra denne rapporten til to andre aspekter: det ene aktuelt: den pågående debatten om et nasjonalt prikksystem for skjenkekontroller. Det andre historisk: avholdsbevegelsens hybris som gjorde at de gapte over for mye og skjøt seg selv og avholdssaken i foten for snart hundre år siden.

Frem mot første verdenskrig var avholdsbevegelsens strategi å tørrlegge landet kommune for kommune. Beslutninger om flaskesalg og utskjenking skulle være lokale beslutninger. Det var faktisk en meget vellykket politikk, og landet ble sakte men sikkert tørrlagt. Det var først da de følte seg så sterke at de kunne få gjennom et nasjonalt forbud at det krøllet seg. Rett nok fikk de gjennomført politikken sin i 1917-19, godt hjulpet av en krisefølelse blant befolkningen under første verdenskrig. Men så, gjennom 1920-tallet raknet både forbudene og oppslutningen. Den nasjonale avholdspolitikken spilte falitt, men de kommunale restriksjonene tok det nesten et århundre å rulle tilbake.

Jeg ser et skyggebilde av dét i diskusjonen om et nytt nasjonalt prikkbelastningssystem for skjenkekontroll. Rent overfladisk kan man få inntrykk av at det handler om hvor grensene skal gå. Skal skjenking av mindreårige skal settes til åtte prikker, mens tap av skjenkebevilling settes til tolv? Graver man litt dypere, handler det også om kommunal råderett over reaksjonsnivået på brudd på regelverket.

Den 19. februar i år var det en interessant debatt i Dagsnytt 18, mellom Morten Wold (FrP) og Olaug Bollestad (KrF). Wold argumenterte for nasjonale prikksystem-regler som var like over hele landet. Det var forsåvidt ikke Bollestad uenig i, men mente at prikkbelastningen skulle være strengere enn forslaget fra regjeringen. I debatten trakk Bollestad flere ganger Trondheim og Bergen frem og berømmet dem for å ha strengere regler enn ellers i landet. Hun mente at om man skulle ha felles nasjonale regler, måtte de ligge der de strengeste kommunale tolkningene ligger idag.

Inntrykket er at kommunene idag har betydelig fleksibilitet rundt reaksjonsnivået på overtredelse av regelverket for skjenking og salg av alkohol. Man kan derfor velge å praktisere regelverket strengere enn hvordan nabokommunen oppfatter ordlyden. Det gir store forskjeller i praksis fra kommune til kommune.

Kokt ned til essensen handler dette om hvorvidt lista skal legges på samme nivå for alle, slik som de nye reglene foreslår, eller om «foregangskommuner» skal kunne legge lista høyere enn andre, slik som har vært tilfelle med de gamle reglene. Det går i retning av et felles regelverk, og selv ikke KrF ser ut til å kjempe mot det. Det bifalles, uansett hvor mange prikker ulike regelbrudd straffes med. Med felles nasjonale regler og minimalt rom for kommunal reaksjonsheving blir det vanskeligere å «konkurrere» om hvem som praktiserer regelverket strengest. Dermed får vi like betingelser over hele landet.

Hvordan gikk det så med kvinnen i blå kjole, skulderlangt rødbrunt hår og hudfarget strømpebukse med sølvskimmer? Etter at skjenkekontrollørene hadde identifisert seg overfor hotellbaren, dukket etterhvert politiet opp. Jeg formoder at personalet fikk litt panikk, gikk i skadebegrensningsmodus og tilkalte politiet. Jeg siterer videre fra rapporten om hvordan det endte:

Da vi passerte kvinnen på vei ned til personalrommet [for å sjekke bevillingsdokumenter og snakke om saken] kom det to politibetjenter og snakket med henne. En vakt kunne i ettertid fortelle at kvinnen kjente politibetjenten og at det var hennes venninne. Vakten informerte oss om at politiet mente at kvinnen ikke var åpenbart påvirket. Det ble ikke observert om kvinnen ble vist ut.

Mellom linjene i denne teksten virker kontrollørene litt snurt over at politiet ikke tok dette alvorligere, men muligens valgte å prioritere noe annet. Det gjenstår å se hvordan Scandic prikkbelastes for hendelsen.

Og hva er «Tilsynet for høg moral»? Det var en sang som på norsk ble kjent med Inger Lise Rypdal. Den rant meg i hu ettersom den delvis handler om drikking av øl i korte skjørt. Egentlig heter den «Fru Johnsen» på norsk, men er opprinnelig en amerikansk sang med tittelen «Harper Valley PTA».

Update: Jeg skrev «Fru Johansen» som tittel på sangen, men det skal selvfølgelig være «Fru Johnsen». Takk for påpekelsen.