four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 21. november 2011

Nordmenn og begrensning

Når tilgangen på noe går ned, så går går verdien i det å få tak i det opp. Bare det at noe er vanskelig tilgjengelig kan trigge hamstringsgenene og får det til å rykke i må-få-tak-i-før-det-er-for-sent-nervene.

Dette gjelder også alkohol, og har forkvaklet mange nordmenns forhold til øl og annen alkoholisk drikke. Joda, det hjelper at det også er dyrt - men begge deler, dyrt og med begrenset tilgjengelighet drar i samme retning, for høye priser har også en begrensende effekt på tilgjengelighet.

Hva har dette gjort med den norske folkesjelen? (Og merk at det nedenforstående er skrevet med et visst ironisk sideblikk fra min side.)

  • Drikk så det merkes. Det er ingen grunn til å drikke bare litt, for den første pilsen kjenner du nesten ikke. Skal det først drikkes, bør det fylles på, for da «sløses» en mindre del alkohol til å komme opp på nivået der man er merkbart beruset, og man får «mer» for pengene.
  • Tell halvlitere. Øl kommer i nøye utmålte porsjoner - gjerne halvlitere på 4,7%. Det gjør at en nordmann holder rede på hvor full han er (eller burde være) gjennom bevisst eller ubevisst å telle antall glass eller flasker. Mange vil benekte denne mekanismen, men hvor utbredt den er sees best i situasjoner der den bryter sammen, dvs når utmålingen av glass og flasker opphører. I selskaper der glassene automagisk fyller seg selv kan svært så mange nordmenn miste tellingen og uten overlegg bli seriøst fulle. Når man kommer utenlands og drikker øl med andre alkoholstyrker kan det også gå veldig galt: for man har jo bare drukket tre 33cl flasker - ja, med belgisk trippel, må vite.
  • Gratis er bra! Alkohol er dyrt, så man sier ikke nei til gratis drinker. Vel, strengt tatt er alkohol billig å produsere, og i mange land vet man at kostnaden ved å gi gratis drinker drukner i inntektene som nordmenn genererer i fylla. Man tenker ikke på at fri alkohol i Syden ikke må måles etter norske alkoholpriser, man tenker bare at denne puben vil meg gratis sprit, de er snille - ja dumsnille, så hvorfor nøle? Ja, hvorfor det, mon tro?
  • Hamstre til lommeboka er tom. Dersom alkoholen er billig, så kjøper man desto mer. Det er underordnet hvordan den smaker, for sålenge den er billig, er tilgjengelig og inneholder alkohol, så kjøp. Kjøp mye og kjøp ofte. En liten del langt bak i hjernen på nordmenn står og skriker at billig sprit er en abnormalitet, og at det ikke kan vare, så utnytt det her og nå ... drikk mens du kan og kjøp mens det er på tilbud. Det er ikke så mye alkoholen som gjør dette, men det mentale knapphetsbilde mange nordmenn har av alkoholtilgang.
  • Alkohol er alkohol. Det spiller ofte mindre rolle hvordan den smaker, for all alkohol er dyr, så det er dyrebare dråper uansett hvordan den er produsert. Nå skal Polet ha skryt for ikke å drasse inn det aller verste og billigste - men kanskje det er medvirkende til at nordmenn i sitt møte med utenlandsk alkoholutvalg og -priser tenker «Jøss så billig!» fremfor «Er den noe god, da?».
  • Dra rusen lengst mulig ut. Når utestedene stenger er natten fremdeles ung, og man kan jo ikke bare kaste bort det «grunnlaget» man har bygget opp. Dermed blir det nachtspiel. Billigere er det også med hjemme-drikking.
  • Legg grunnlaget hjemme. Og i andre enden, fordi alkohol er så dyrt på byen, så blir vorspielene viktige for å lade opp, så man er i rett modus for å herje på byen, og kun trenger å bruke penger på å vedlikeholde alkoholnivået. Tidligere var «sistebussen» noe man måtte rekke for å komme billig hjem, nå er det nærmest blitt noe man må rekke for ikke å gå glipp av byturen. På ett eller annet tidspunkt kommer kanskje vorspiel og nachspiel til å gli sammen og byturen forsvinner. Rent økonomisk burde den gjort det for lenge siden, men det var vel dette med å vise seg og bli sett på byen, da.

Jeg har vanskelig for å tro at det var disse mentalitetene som avholds- og måteholdsfolk ønsket seg da de pukket på restriksjoner og høye avgifter. Likeså fullt har restriksjonene på alkohol vært medvirkende, ja kanskje forårsakende til disse holdningene, for intet av dette ligger i genene, det er kulturelt betinget. Nordmenn generelt går bananas over billig alkohol - ja, det trengs ikke å drikkes, det er nok med prospektene til billig alkohol, så er det en sikring mellom ørene på mange nordmenn som umiddelbart smelter.

I all beskjedenhet mener jeg at jeg stort sett har kommet meg forbi dette stadiet. Jeg hopper heller over en øl fremfor å drikke en jeg ikke liker. Leveren er for dyrebar og livet er for kort til å drikke dårlig og uinteressant øl. Jeg kjøper gjerne billig øl og sprit når jeg er i Sverige, men helst drar jeg da til Östersund der de har systembolag med brukbart utvalg, i stedet for til Åre, der utsalget mer er lagt opp til å forsyne nordmenn på harrytur. Jeg liker at de er billig, for det betaler turen, men jeg vil heller ha kvalitet enn kvantitet, og jeg regner ikke på det vulgære målet for abv/kr. Og det er nå mange år siden sjarmen med flatfylla fortok seg.

Jeg er nok ikke alene om å ha et avmålt forhold til lave alkoholpriser og heftig fylling, men dessverre er det mange som fremdeles lever i den andre tankegangen.