Dagbladet om alkoholvaner

Dagbladet hadde et oppslag om ungdoms alkoholvaner 28. januar 2015. Det er en ypperlig anledning til å si noe om både medier og om alkoholkultur.

La oss ta mediene først. Professor Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo har studert unges alkoholvaner, observert nedgang i alkoholforbruk, og har formulert noen hypoteser som kanskje kan forklare endringene i en artikkel. Det er en interessant artikkel som er vel verd å lese. Dagbladet omfavner imidlertid en av hypotesene som Sannhet på overskriftsplass: Forsker: Muslimsk påvirkning gjør at unge drikker mindre … til tross for at tre andre mulige forklaringer også gis, dersom man leser langt nok nedover i artikkelen.

Det er nesten litt vanskelig å vite om man skal fruste over Dagbladets tabloidisering eller om de bør ha ørlite grann ros for ikke å ha tatt klikk-jakten helt ut ved å kalle det snikislamisering. Komplekse årsakssammenhenger og multiple hypoteser selger ikke så bra som enkle sannheter, og da blir det vel så. Det er vel også symptomatisk at Dagbladet har kategorisert dette under rubrikkene Nyheter, Islam, Fritid og Rus. Strengt tatt er vel bare den siste av disse kategoriene spesielt relevant.

De tre øvrige forklaringsmodellene er a) at ungdom spiller mer dataspill og har ikke tid til å gå på fest; b) at ungdom er kroppsfiksert og vil heller trene og spise slankesunn mat; og til slutt c) at avhold er den nye generasjonens ungdomsopprør mot foreldrene. Hypotesene er dessuten ikke gjensidig utelukkende.

Så til selve saken: Ja, Willy Pedersen har noen interessante poenger – når man bare trekker fra for fokus og tabloidiseringen til Dagbladet. Via jobben kommer jeg i kontakt med en jevn strøm av ungdommer på rundt 20+ år, og det er lettere å se endringene over tid når man møter dem mange sammen. Javisst er det «generasjonsendringer» over tid. Skjønt, «generasjon» er litt feil her, for endringene synes å har en raskere frekvens enn de 25-35 årene man skulle forvente at en generasjon ville utgjøre. Generasjonen man føler behov for å gjøre opprør mot er ikke bare ens egen kjødelige foreldregenerasjon, men også den foregående «ungdomsgenerasjonen» – de som slo an tonen på moter som var in og out i årsklassene før en selv. Aller raskest variererer vel klesmotene og frisyre, der det innlysende at drivkreftene ikke bare er et ønske om å skille seg fra foreldregenerasjonen.

For tiden er «alle» studenter seriøse, «ingen» gjør noe tull eller skulker forelesninger, og aktiviteter utenfor studiene er generelt vel egnet for CV'en. Det er perfekt-generasjonen, og man undres på om de faktisk er så perfekte, eller om de bare fremstår slik utad – og i så fall hvor lenge de klarer å opprettholde det.

Men dagens studenter er også vi-generasjonen, som aller helst angriper problemer i grupper, der tidligere studentkull hadde blææærshj-reaksjoner til nyheter om gruppearbeid og umiddelbart stilte spørsmål om det var mulig med enkeltpersonsgrupper. Jeg mistenker at denne jobbe-sammen-mentaliteten koker ned til at dagens studenter kommer fra et Norge med nær full barnehagedekning, der de eksponeres for rolleleik og gruppeaktiviteter fra et tidlig stadium.

De er også straight'e i den forstand at de stoler på systemet, og de blir oppriktig overrasket over glipper mellom hvordan ting er ment å skulle være og hvordan det faktisk er. Det virker som de har en naivitet der tidligere generasjoner viste opportunisme og kynisme.

Jeg ser også at studentene er blitt høfligere på alle slags måter. Kanskje også dét er en påvirkning ifra innvandring, for de klassiske høflighetsidealene stod nok svakere på 70-tallet blant etniske nordmenn enn blant innvandrergrupper.

Men tilbake til alkoholkulturen. For «oss ølentusiaster» er det lett å tolke det som at vi er den nye generasjonen som skal erstatte de kjedelige pilsdrikkerne. Men det er bare en side av virkeligeheten. Dagens klassiske hjemmebrygger synes å være en thirty-something som har lagt helge-flatfylla bak seg, er i stabilt parforhold, og planlegger både barneværelser og bryggekjeller i det kommende huskjøpet. Bak ham kommer det enda en ny generasjon.

At tenåringer i dag skulle velge bort foreldregenerasjonens alkoholvaner tilskriver Willy Pedersen at de er lei at foreldrene drikker så mye, om Dagbladet har sitert ham korrekt. Jeg tviler litt på det, for det er ikke sikkert at det har så mye å gjøre med mengde, men kanskje heller med fokus. Når man blir tenåring, er det lite som er en større kulturell møllestein rundt halsen på noe, enn at foreldregenerasjonen verdsetter det.

Her er musikk et godt eksempel. Vi kan overforenkle: Otto Nielsen og en grønmalt benk i hagen var et opprør mot oppbyggelige skillingsviser, Elvis var et opprør mot grønnmalte benker, heavy metal rock var et opprør mot Elvis … osv helt frem til rap og andre stilerarter jeg med stor troverdighet kan kokettere med ikke å forstå bæret av. Men det er tilstrekkelig at foreldregenerasjonen verdsetter, nyter og priser det gode og smaksrike ølet, til at det er sosialt dødt – med mindre det kan vris til en form som oppleves som kontrasterende til foreldregenerasjonen.

Dagens ølentusiaster vil nok fortsette å nyte sin IPA (eller imperial porter) inntil alderdommen tar dem, og deres stampuber og favorittbryggerier kan overleve på dem de neste 20-30 årene. Men deres favorisering av f. eks. IPA'en kan vise seg å være et dødskyss for dens popularitet overfor neste generasjon.

Kanskje velger neste generasjon bort alkohol og rus, som Pedersen synes å tro? Kanskje velger de alkohol i andre former, som rusbrus, mikrodestillering, sake eller rosé-viner? Kanskje går de for andre rusformer? Det eneste jeg føler meg rimelig sikker på, er at slike vaner utvikler seg kontinuerlig, og at det tenderer til å gå i bølger og sirkler, og at det er et sammensurium av lokale, nasjonale og internasjonale trender.

Og kanskje er det et resultat av at vi har kommet til den sterkt etterlengtede tidsalderen der nordmenn takler alkohol uten instinktivt å stupe ut i flatfylla. Med en langvarig restriktiv alkoholpolitikk synes det som mange nordmenn utviklet en refleks som tilsa at man ikke skulle forbigå en mulighet til billig drikke. Formelt sett er fremdeles alkoholpolitikken strikt, men hyppigere reising, økt internasjonalisering, bedret kjøpekraft og generelt mer tilgjengelig alkohol her hjemme har kanskje gjort at nordmenn ikke ser en forbigått mulighet til flatfyll som et tap.

En gang i tiden sa allmennkunnskapen at to pils var en bortkastet grunnpromille, og at man fikk mest promille for pengene ved å drikke masse på en gang. Kanskje vi er kommet litt bort ifra det? Kanskje man kort og godt er blitt mer kresen? Intet ville være mer gledelig.