Når ølet smaker av svovel

Akk, jeg har nettopp helt ut to flasker øl – minus de få munnfullene jeg klarte å svelge. Nei, jeg skal ikke fortelle hvilket bryggeri, det får holde å si at det er ett av de mange nye og små som har vokst frem de siste par-tre årene.

Først åpnet jeg et øl som etter sin annonserte type burde hatt banan og nellik, men som egentlig bare hadde et altoverdøvende DMS-aktig svovelpreg. Ikke helt klassisk DMS, skjønt konsentrasjonsforskjeller kan få den til å lukte kvalitativt «annerledes», ikke bare kvantitativt forskjellig i styrke. Etter tre-fire slurker gikk den i utslagsvasken.

Så åpnet jeg en annen flaske fra samme bryggeri, én som i henhold til type burde ha patentmalt og andre mørke maltslag. Men gjennom toner av sjokolade og kaffe og brent korn dufter egentlig mest svovel og nyåpnet hermetisk mais. Så jeg tømte glasset i vasken, skylte og vasket det i frykt fra at det restene av forrige øl som skinte igjennom. Men resten av flaska avslørte mest mais og svovel. Jeg får ned endel om jeg behandler glasset forsiktig og unngår svirvling, for da er DMS-preget tilstrekkelig nedtonet.

Det er mulig at jeg er spesielt sensitiv overfor DMS, det virker i hvert fall slik under dømming av hjemmebryggkonkurranser. Men hvordan klarer noen å få så monumentale mengder DMS i en mørk, engelsk øltype? Uten at jeg har besøkt bryggeriet, mistenker jeg at svaret ligger i pilsnermalt og et lukket bryggesystem. Alternativt kan det ligge i en infeksjon, og ølgudene skal vite at dette bryggeriet har levert infisert øl tidligere.

Mer interessant enn hvordan de klarer å få så mye DMS inn i ølet er hvordan de planlegger å overleve økonomisk. Å satse på et publikum som ikke klarer å vurdere kvalitet synes risikabelt, men pessimister kan nok peke ut både ett og annet firma utenfor ølverdenen som har fått nettopp dét til å svive rundt.

Ølentusiast-Norge er fremdeles preget av at graden av kritiske kommentarer om et øl helst bør være proporsjonal med bryggeriets alder og størrelse. Jeg tror knapt det finnes ett eneste mikrobryggeri som har startet de siste ti-femten årene om hvilket man kan ytre kritiske bemerkninger uten at det kommer takras av motsvar og støtteerklæringer fra en fanskare som får de bryggerispesifikke variantene av Pilsens Venner til å virke merkefleksible og udogmatiske. Nåja, Sagene bryggeri er det vel fremdeles relativt trygt å si noe negativt om.

Allikevel, med ett uhederlig unntak, leverer de gamle og store norske bryggeriene stort sett teknisk god kvalitet – selv om man godt kan være uenig hva de sikter på av type og oppskrift.

Med de små er det litt annerledes. Noen er imponerende dyktige, mens endel andre leverer hva jeg i lett fuktige sammenhenger ville betegne som dårlig hjemmebrygg med stort pedagogisk potensiale for undervisning av usmaker. Imidlertid er det dessverre sjelden de klarer å levere usmakene konsistent over flere batcher.

Mange har spådd at det snart blir et konkursras i mikrobryggeribransjen, på grunn av overetablering og at de store bryggeriene metodisk og målrettet begynner å spise markedsandeler. Kanhende det, og i så fall håper jeg at de første som går dukken er de bryggeriene som brygger dårlig til moderat bra øl.

Dessverre er det ikke slik verden er skrudd sammen, for rettferdighet og kvalitet stiller et godt stykke bak i prioritetskøen. Imens får vi drikke godt øl. Livet (og leveren) er for kort til å drikke dårlig øl bare for å få en badge på Untappd.

Jeg får heller åpne en faro fra et helt ålreit lambicbryggeri.