Ti år med ølblogging

Det var nylig ti år siden jeg begynte å blogge om øl. Jeg trodde jeg fulgte med, men plutselig var det gått et par måneder over jubileumsdatoen. Dette innlegget skal handle om meg og om bloggen min, mer enn det skal handle om øl.

Aller først, takk til leserne. Vissheten om at det sitter noen i andre enden og leser motiverer meg. Det er ikke den mest leste av norske ølblogger, sikkert endel på grunn av valg rundt innhold, lengde, fokus og publiseringsfrekvens. Jeg kan leve med et lite publikum, så lenge det er et godt publikum, og jeg tror leserne er godt over middels ølnerdete. Jeg er ikke spesielt flink til å utnytte de sosiale mediene for å spre bloggen, men så har jeg heller ikke noen reklameinntekter å tape. Egentlig gav jeg for lenge siden blaffen i å skulle bli stor og innflytelsesrik blogger. Det er for mye arbeid …

Knapt noe motiverer meg mer enn når noen kommer bort til meg og forteller at de likte det-eller-det innlegget, at de vil diskutere noe jeg har skrevet om og som de kanskje er litt uenige i, eller at de håper jeg skriver mer om et tema jeg har berørt. Det er egentlig det mest givende ved å blogge.

I starten var det endel smaksnotater av den typen ølblogger er kjent – og beryktet – for. Det er imidlertid et format jeg temmelig raskt fant kjedelig. Det er nokså formula-preget. For å være helt ærlig synes jeg den stilen er kjedelig å lese. Det blir lett mer blogging om øldrikking enn det er blogging om øl. Det eneste som er verre er øl-podcasts à la to menn, et dusin flasker og progressivt tiltagende fyllerør.

Noe annet som motiverer meg, er å blogge som en måte å grave meg ned i stoffet: Jeg blogger egentlig ikke for andre, men for min egen del. Jeg håper at det som jeg synes er interessant, det vil også andre synes er interessant. Men hovedmålet er at jeg forstår og husker stoffet og temaet bedre for min egen del. Strengt tatt har jeg også en ambisjon om å blogge om andre ting, blant annet språk, klima, hagestell, IT-drift, hjemmebrygging osv. Men øl er mer enn nok å svelge unna – no pun intended.

Jeg har flere ganger vært inne på å blogge på engelsk i stedet for på norsk, men jeg skriver såvidt mye om norske forhold at jeg frykter det ville kreve mye utfyllende og forklarende tekst. Blogginnleggene er lange nok som de er, om jeg også skulle begynne å forklare særnorske forhold i annenhver posting. På norsk kan jeg skrive «Polet», «klasse D» og «stjørdalsøl» uten å hverken forklare eller definere så mye. Dét ville knappest vært mulig på engelsk med et globalt fokus. Etterhvert blir vel også oversettelsesmotorene så bra at problemstillingen blir mindre relevant.

Det første innlegget for ti år siden var smakingen av tre øl. Det var skrevet til en smaking kvelden før vi skulle på Åsines på Herefoss og delta på den legendariske sjokolade- og ølsmakingen med Kjetil Jikiun på Nøgne Ø. En smaking som startet med Freia Melkesjokolade og Ringnes Pils for å vise hvor galt det går an å matche smaker, og til slutt endte med iskrem og Imperial Stout. Det er synd at jeg ikke blogget om det, for et gjennomgangstema på bloggen er ølopplevelsene, der selve ølet bare er én del. Det er pubbesøk, ølreiser, møter med bryggere, bryggeribesøk osv, og jeg synes slike «profilbilder» av et ølmiljø er interessante. Men med unger på tre og fem år er det ikke bare-bare å dra på øltur i tide og utide.

Noen ganger er det pauser i bloggen, tidvis et par dager, kanskje et par uker, og noen ganger flere måneder. Sånn er det bare. Jeg kan bli litt fed-up, eller jeg går tom for tid. Familie og jobb kan spise mestparten av ledige stunder, og langt mer enn en optimistisk tidsplanlegging forutså. Eller det kan være en posting som jeg ikke får rett vinkling på, og som jeg skriver om og skriver om.

Bloggen har utviklet seg mer og mer i retning av kommentarer og synspunkter på ølkultur og ølmiljø. Jeg synes ikke alt som skjer nødvendigvis går i positiv retning, og jeg må tidvis legge litt bånd på meg for ikke å fleske til med hva jeg mener – og risikere å høres ut som en gammel, sur og mimrende gubbe. Kanskje jeg ikke skulle være så redd for det image'et?

Det har aldri vært noe mål å være kontroversiell, og selv er jeg av natur litt konfliktsky. De kontroversielle innleggene kommer helst som følge av noe jeg selv mener noe sterkt om. Oftest er det de kontroversielle temaene jeg må flikke og pusse mest på, før jeg dytter dem ut på bloggen etter å ha gitt meg selv en deadline. Norsk ølbransje er en underlig liten Kardemommeby der den harmoniske stemningen har førsteprioritet, men bak fasadene er nok ikke alt like idyllisk, og før eller senere sprekker det. Den det får vente til en annen anledning …

Det er heller ikke noe mål å ende på toppen av en bloggrangeringsliste. Ikke det at jeg ville mislikt å havne der, men jeg kommer aldri til hverken å gidde eller å like alt arbeidet med å vinkle bloggen og innleggene for å klatre på rankingene. Ikke klarer jeg å forutsi hvilke postinger som blir populære heller.

Det mest populære innlegget mitt over tid er kanskje krigserklæringen mot skvalderkålen. Den stiger som en fugl fønix oppover på populariteten hver vår. Den har ingenting med øl å gjøre, men skyldes at desperate hageeiere finner den via søkemotorene.

Designet på bloggen er gammelmodig, men det har vel nesten gått prestisje i det. Det kommer kanskje tilbake på moten, slik som gamle klær i sære snitt og underlige farger. Forresten liker jeg systemet, og jeg verdsetter å kunne flikke på det selv. Noen pusser på og koser med en gammel Ford Mustang – og det er neppe på grunn av den praktiske verdien som transportmiddel. Og jeg … jeg liker å pusle med en gammel portalprogramvare.

Og om noen har stusset: navnet på bloggen har en bakgrunn. Da jeg startet å blogge var jeg rundt 40 år, og jeg kalte bloggen «Life begins at forty». Tanken var å oppdatere navnet en gang i året, med en referanse til alderen. Det ble gjort én gang, til «Det står en-og-førti øl». Egentlig skulle den i 2006 bli hetende noe med en referanse til 42 ifra The Hitch-Hikers Guide to the Galaxy, men jeg kom ikke så langt.

Vel, det var ti år med ølblogging. Skål da, folkens!