Ølsmaking hos Tollef

Da vi kom igår til Oslo, tok vi inn hos Tollef og Karianne, og det ble smaking på endel øl utover kvelden - men heldigvis i små nok prosjoner til at variasjon og antall kunne ta forrangen.

Først ble det Frydenlund bryggeri batch 0. Jada, du leste rett, Frydenlund -- det er hva Tollef kaller hjemmebryggeriet sitt. Et par hundre meter ned i gata ligger stedet der gamle Frydenlunds bryggeri lå, og området heter Frydenlund (sikkert et gammel lysthus der piffen kunne trekke seg tilbake om sommeren på 1800-tallet, som Rosenborg, Sofienlyst med flere i Trondheim). Vi forsøkte alle å påpeke at navnet Frydenlund bare ville forårsake forvirring, men han hevdet håndnakket (og som vanlig for Tollef: logisk korrekt) at det ikke lengre var noe som het Frydenlund bryggeri, bare Frydenlund som varemerke fra Ringnes bryggeri. Jaja. La oss kalle det Frydenlund bryggeri ...

Batch 0 var satt på et sett fra Coopers, og skulle være en lager modifiser til en Nut brown ale. Det mest slående ved dette ølet var imidlertid bitterheten. Tollef hadde hatt i 120g med humle i en 23 liters batch, i tillegg det det som var der opprinnelig. På noen områder i livet er det ikke slik at 'mer er alltid bedre'. Dette var langt mer en bitter, eller en ESB enn et brown ale. Lagersettet hadde han gjort mørkere med mørk spraymalt. Brunaktig men med litt lite skum (men det tror jeg var glasset mer enn ølet). Fylde var grei for en bitter. Jeg syntes å fornemme en svak bismak i aromaen, men det forsvant med en gang og var kanskje bare noe jeg innbilte meg. Ellers et godt øl, og meget lovende til en førstebatch. Dessverre var det en av de aller siste flaskene vi drakk. Snart slutt på dette ølet.

Neste var Frydenlund bryggeri batch 1 (gjett hva neste batch blir hetende - ser vi et mønster?) Dette var brygget på ekstrakt. Fargen var brunaktig som forrige, og dette ølet skilte seg fra forrige ved at det var langt mindre bittert. Til gjengjeld var det endel maltaktighet i det, kanskje litt vørteraktig. ... eller kanskje det bare var forrige som var ekstremt bitter og tørr? Dette er er øl som han trolig kommer til å servere i bryllupet på sensommeren, og jeg gleder meg til å smake det igjen.

Så disket Tollef opp med importerte varer han hadde kjøpt i Kjøbenhavn. Først ble det en Nørrebro Bryghus Bombey Pale Ale som hadde masse humle, både som bitterhet og som humlearoma. Og akkurat det var det kanskje jeg savnet i Tollefs bitter, den hadde mye bitterhet, men lite humlearoma.

Deretter gikk vi over til to øl fra Søgaards Bryghus. Aller først ble det Søgaards CW som var et meget interessant øl. Det var brygget på malt røkt over bøkeved. Dette er slik man blant annet gjør med rauchbier fra Bamberg, og det minner endel om Stjørdalsølet. Det var et forsiktig øl i forhold til Stjørdalsølet, men røyksmaken var der tilstrekkelig til at flere erklærte det udrikkelig. Jeg syntes det var greitt nok, men kanskje litt ubalansert. Når du lager et røykøl, så bør det tas helt ut. Jaja, dette bryggeriet ligger i Aalborg, og dit skal vi senere i sommer, så dette blir det mer smaking på om et par uker. Ellers var det et veldig syrlig øl.

Det andre ølet fra dette bryggeriet var Søgaards Klosterøl som gav visjoner om belgiske øltyper, men det var helt forskjellig. For det første var det syrlig (enten er det en bryggeristil, eller så hadde kanskje det stått litt for lenge). Det var noe fylde der, men ikke i nærheten av belgisk abbediøl. Det var tilsynelatende ikke noe hvete, det var karakterisert som et lagerøl, men jeg fikk ikke med meg i farten om det faktisk var undergjæret. Det virker som om de hadde kalt det klosterøl til minne om et nærliggende, tidligere kloster, ikke som et kloster-type-øl. Det blir vel en flaske av dette senere i sommer også.

Så forflyttet vi oss til Oslo Mikrobryggeri. Der smakte jeg på tre øl. Først OMB Porter som så ut som en porter, smakte litt som en porter og var veldig bitter. Jeg er ikke sikker på om den var for bitter - for en porter trenger mye bitterhet - men det ble for lite andre smaker, og dermed ble bitterheten for fremtredende. Jovisst var det kaffe og brentsmak i den, men det virket litt vandig og lite fyldig. Jeg ble ikke overbevist, men kanskje det var mine forventninger som var for høye? Det var dessverre utsolgt for en Imperial Chief Stout, som sikkert bedre hadde fylt mine forventninger.

De hadde også en OMB Steamer som jeg smakte på. Det var et fint, kobberfarget øl med snev av honning og temmelig bittert. Det ble servert altfor kaldt, på 7C, som var en bryggeristil, for eksporten kom på 5,5C og porteren på 6C. Nåja, det er jo bare å la det stå. Da var det verre med Hefeweissen til Magni, som ble servert på 21C (som hun klaget på og fikk en ny på 16C). Med litt oppvarming ble dette et interessant øl, som jeg trenger å smake på noen ganger til før jeg vet om jeg virkelig liker. Det er et øl med kompleksitet og som trenger respekt og gjentatte tilnærmelser.

Til slutt var det OMB Eksport som var en skuffelse, for den var helt out-of-style. Den var temmelig bitter, altfor bitter for en eksport. Og den var temmelig tørr, altfor lite søt for en eksport. I tillegg var det solbær i den, virket det som. Det er muligens et greitt nok øl, men det er ikke en norsk eksport. Du får eksempler på eksport på polet som Svytory og Dahls jubileumsøl (polversjonen, ikke butikkversjonen), dessuten har du jo gullølene. Men OMBs versjon var helt annerledes. Det er nok et greitt øl, tror jeg, men ikke en eksport.