På besøk hos Andrew Iversen

Men Magni dro til Grenland og Tønsberg for å hoppe fallskjerm, så dro jeg vestover til Egersund for å avlegge Andrew Iversen et besøk. Som vanlig var han ikke snau på hverken på utvalg eller mengde av hva han serverte - og det ble i alle fall to ølslag jeg aldri før har smakt.

Vi startet kvelden med en Håndbryggeriet Porter som er mørk og fyldig, noe sødme og også litt syrlighet, og med masse kaffe og brentsmak. Det er faktisk en av de bedre porterne, siden denne typen av og til kan bli litt for tam - når bryggerne besinner seg litt og heller tar det heeeelt ut når de brygger en stout. Jeg synes at også porteren skal være fyldig, men porterne til OMB, TMB og NØ er litt for lette etter min smak. Den fra Håndbryggeriet var i nærheten av Thysteds Limfjordsporter og Anchor Porter fra San Fransisco. Dette var batch 18, fra et bryggeri som vi ser frem til mye godt fra.

Neste ble en Atna Engelsk brun. Den var tåkete og litt syrlig, nesten med et snev av surhet. Dyp maltsmak. Dette er et øl som var meget bra, men som første gang jeg smakte det var servert altfor varmt - rundt 18C. Dermed fikk det en dårlig start hos meg, men å går kveld var det helt perfekt temperert, og det var mersmak. Vi kryssmaket denne mot en Newcastle Brown Ale (eller en dog, som lokalbefolkningen sier). NBA var selvfølgelig ikke syrlig, det ville være en show-stoppende defekt ved den. Til gjengjeld har den et snev av karamell og en annen aroma som alltid er der, og som får meg til å tenke på smøreoljen i gammeldags dampmaskineri. Nåja, jeg vet ikke om det var positivt eller negativt, men sånn er det ....

Så ble det en Shepards Neame Spitfire, som helt klart var en ale, med mye fruktighet og fin balanse i humle og bitterhet. Alle disse ølene ble servert uten å fortelle hva det var, så jeg måtte gjette - noe jeg stort sett klarte å plassere.

Neste ble en Atna Økologisk pils, som var uklar og pilsneraktig, men allivel et digert ocean unna den kommersielle norske pilsen. Hurra, her er endelig et norsk mikrobryggeri som tør å selge en selvbevisst pilsner på flaske. Både OMB og TMB har pilsnere, det første har jeg ikke smakt, den siste er ikke min favoritt, men Atnas kan bli en Best-in-Norway ... må smake litt mer før jeg kan si det definitivt.

Det neste Andrew serverte var en Nøgne Ø Bitter, som var av batch 151, som nå stort sett er helt borte. Andrew hadde hatt en flaske stående fra i fjor, og lagringen hadde definitivt ikke gjort den dårligere. Den var temmelig bitter, og gav meg nesten flash-backs til Nytelsesfestivalen i fjor (eller i forfjor), der Nøgne Ø hadde en stand, der de serverte noe de kalte Pale Ale, men som mest av alt smakte som en ekte hophead som hadde fått lov til å gå berserk under produksjonen av en IPA. Menmen, en bitter skal tross alt være bitter, og denne hadde en herlig og rund bitterhet som ikke var out-of-style, selv om den var markant og sterk.

Så ble det trukket frem en Black Sheep Emmerdale, som jeg aldri hadde smakt før, og som jeg heller ikke kjente til eksisterte. Jeg klarte å plassere det som en britisk ale, men heller ikke mer spesifikt enn det. Poenget er at i Egersund har de ølutsalg hos Berentzen, og de har et meget godt utvalg av øl opp til 4,7%. Ultra kan bare gå hjem og vogge, men mer om dette senere. Dette ølutvalget førte altså Emmerdale. Det holdt 4,2%, var ikke så veldig fyldig, men passelig bittert. Det var litt sent på kvelden, så notatene mine er hverken spesielt detaljerte eller særlig leselige. Jeg skal få tak i noen flasker til, for dette må smakes på igjen.

Til slutt ble det en Atna Mopedøl, som ikke akkurat er noe veldig ambisiøst navn. Ølet var disig, mensten tåkete. Det hadde et snev av tutti-frutti og syrlighet. Men bortsett fra det var det helt greitt, og et godt undergjæret øl. Her må alle forbehold tas for at jeg kan skifte mening, siden jeg ikke var helt edru da jeg smakte på det, og av samme grunn har jeg valgt å ikke score noen av ølene.