four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

På besøk i Stavanger

I går kveld var jeg på besøk i Stavanger sammen med Andrew og Ellen. Jeg hadde hørt så mye pent om Cardinal, og ville gjerne besøke stedet. De andre hadde tidligere forsøkt å besøke det noen ganger, men hver gang var det stengt, så de var litt mer skeptiske ... men vi ble alle veldig positivt overrasket. Puben har en nokså høy 'flaskeføring', og har erklært flere ganger at de er Norges beste pub ifm utvalg. Jeg var ikke overbevist før jeg kom, for ofte forfølges påstander om et bredt utvalg av mange beklagelser over at ting 'dessverre er utsolgt akkurat nå'. Men jeg må medgi at de er en meget seriøs utfordrer til akkurat denne tittelen. Men mer om Cardinal i en senere posting, la oss gå over til ølene.

Jeg startet kvelden med en Nøgne Ø Imperial Brown Ale, som jeg trodde var en feilskriving for Imperial Stout, men det var det ikke. Den imperial stouten som de brygget for veldig lenge siden (to år?) er blitt solgt på puber: blant annet er den visst blitt eksportert til England, og jeg tror Oskars hadde den. Men akkurat denne flaska var omtrentlig rekreeringen av ølet som bryggerne fra Nøgne Ø brygget for Nørrebro Bryghus i Danmark tidligere i år. Den holdt 7,5% og hadde masse tung maltsmak og endel sødme. Den var mørk mahogny-brunlig med noe oransje hints. Den ble noe servert noe for kaldt, men vi bad da heller ikke om å få den temperert. Den har mye kaffe og brentsmakt, og kanskje et snev av tauverk? Ellers har den en fyldig bitter-brent smak som jeg så absolutt liker. Godt med CO2. Bryggerne selv sier at dette var et øl som var så helt utenfor alle etablerte typer at de måtte finne på et nytt navn til den. Jeg er nok enig i at det ikke var en veldig etablert og standardisert type øl, men jeg synes nok jeg har smakt lingende saker før og andre steder.

Den neste ble en Nøgne Ø Trippel, som jeg heller ikke har smakt på tidligere. Den er en etterlikning etter belgisk sterkøl av abbeditype. La meg med en gang si at jeg ikke er noen fan av belgisk trippel, og Nøgne Øs trippel fikk meg ikke på andre tanker. Den er lyslig. Den er ekstremt smooth med lite CO2, nesten flat. Men finner noe syrlighet i den, noe honning, noe hvete, endel alkoholsmak. Den holder 9,0% og det var batch 69 som var brygget i mars 2004. Jeg synes den er in-style, men jeg liker ikke stilen, og synes en trippel lett kan bli kvalmende - gi meg heller en dubbel! Men det er vel heller mitt problem, og ikke ølets problem, sålenge det er in-style.

Så fant jeg noe som jeg ikke trodde var mulig å oppdrive i Norge. De hadde Harviestoun Old Engine Oil, som er et mørkt og hest porter-aktig øl fra skotske Harviestoun. Jeg snappet visstnok opp siste flaska deres. Mørkt øl med masse brentsmak og ekstremt mye kaffearoma. Det er tjære i smaken og endel bitterhet, tørrhet og litt syrlighet, noe underskudd på CO2 - men alt er i en rimelig god balanse, og det var et øl å nyte. Hodet holdt seg dårlig, men det kunne ha vært glasset. Den holder 6,0%, er uten bunnfall og ifølge etiketten er den brygget på en gammel keltisk oppskrift .... tjaaaaa. Er den? Jeg visste ikke at gamle keltiske oppskrifter på øl hadde så mye humle i seg, at de var filtrert og (sannsynligvis) pasteurisert. Jeg lukter reklametriks, men jeg antar at for passende definisjoner av 'bygget på', 'gammel', 'keltisk' og 'oppskrift', så har de sikkert ordene sine i behold. Men smaksmessig har jeg funnet et øl som ligger veldig høyt opp på listen over favorittene mine.

Neste ble en Kronenbourg Blanc, som er hveteølet fra bryggeriet som vanligvis er kjent for sin pilsner under navnet 1664. De holder vel til i Strasbourg, og er således kanskje mer inspirert av tysk enn fransk ølkultur, men markedsføres ofte som beviset for at franskmennene også kan lage øl. Visstnok er dette bryggeriet ett av de ganske få som finansierer kjemisk grunnforskning, og all ære til dem for det. Men så var det ølet, da ... hmmmm ... la oss få det unnagjort: den har en kjemisk tutti-frutti-aroma, og smaken er tilsvarende. Den er sløret gyllent. Andrew mente at den hadde et snev av eddik i aroma, så den kunne vært skjemt. Ellen mente den hadde aroma av serrano-skinke (men jeg trodde ikke det skulle være eddik i den!) Jeg synes det var mer rusbrus og billig sukkertøy. Helt klart ikke min favoritt, men muligheten er jo der for at flaska var skjemt, så jeg skal forsøke igjen dersom sjansen byr seg.

Så ble det smaking på en Sofiero, og det skyldtes et uhell. Andrew leste navnet som sofi-ERo, og trodde det var spennende og nytt øl fra Latin-Amerika eller deromkring. Først etterpå oppdaget han at det egentlig var soFIE-ro på boks fra Sverige. Pils, og ikke særlig spennende heller, men grei nok og drikkendes som pils.

Så ble det en Sagres Preta som var en mørk-mørk rubinrød vidunderlighet med masse røyk- og brentsmak. Jeg tenkte umiddelbart på Köstritzer Schwartzbier, og den var sammenlikningen verdig - selv om den bare holdt 4,3% og var brygget i Portugal av alle verdens land. Nå er ikke Portugal det jeg først tenker på som ølland, men Schwartzbier er det i det minste ett bryggeri der som kan brygge. Selv hadde de titulert ølet sitt som "bier brune" eller "dark beer", men det synes jeg er midt imellom misvisning og ekstrem beskjedenhet. Det var et absolutt nydelig øl, som jeg håper at jeg kommer over igjen.

Deretter ble det en Mönchhof Bockbier som jeg tror jeg har smakt før, men det er i alle fall lenge siden. Den er søt, nesten vørteraktig og holder 5,6%. Den er kanskje litt emmen i smak og aroma, men ikke verre enn at det er akseptabelt for et bokkøl. Den er også veldig lys, men så er det heldigvis ikke noe absolutt krav at et bokkøl skal være kullsvart for å være in-style, i alle fall ikke utenfor Norge. Dersom denne hadde vært noen tanker lysere, ville jeg kalt den full eller mørk kobber. Den ble for søtlig og emmen for meg, men det var ikke noe dårlig øl.

Nest siste ble en Sagres, som vel er standardølet til det portugisiske bryggeriet som laget den herlige schwartzbier'en, så her var forventningene skyhøye. Den var fyldig og god og virket kanskje mest som en pils, men ikke av den norske typen. Men vi var heller ikke helt overbeviste om at det faktisk var et undergjæret øl. Andrew mente at det var denne som eieren av den portugisiske restauranten i Kirkegata serverte før han la ned for et par år siden. Trolig importerte han selv eller noe slikt. Snodig nok var den spesifisert til 6,6% i pubens guide, mens det stod 5,1% på etiketten, men med en så fyldig øl-guide, så må oppdateringer være et mareritt. Den hadde kanskje et snev av sjømat i seg eller kanskje det var sjømat den perfekt ville komplementere. Helt grei.

Siste øl ut denne kvelden ble Da Rü Premium Beer, og vi fant aldri helt ut hva dette betydde og hvor den var ment å skulle komme fra. Den var i alle fall produsert i London, og etiketten hadde en stor rød hummer på seg. Det var en lager, med litt kjemisk eller rusbrusaktig karakter. Den var ikke imponerende. Tørr og uten så mye fruktighet. Kanskje var det fordi vi var blitt bortskjemte denne kvelden, men det var ikke et øl som satte noe varig inntrykk.