Filter - nyeste skudd på stammen

Her i Stiftsstaden finnes mange vannhull og gode vannhull, men ikke alle av de mange er også gode, og da tenker jeg først og fremst på tilstrekkelig bredde i utvalg når jeg tenker kvalitet.

Et for meg nytt sted er Kafe Filter, der ølklubben var så heldige å ha foredrag med Kjetil Jikiun i forrige uke. Bakgrunnen var at ølklubben ønsket å ha et møte om «ekstrem-øl» med Kjetil til høsten. Men så viste det seg at han skulle til Trondheim i allerede starten av juni for å installere et NØ-tappetårn hos Kafe Filter. Dermed ble det et ekstra ølklubbmøte i juni.

Kjetil var litt usikker på hva han skulle snakke om, men jeg hadde hørt ham foredra om «Øl og sjokolade» på Herefoss, og jeg var overbevist om at dette kom til å bli en suksess uansett hvor lite forberedelser vi hadde. Jeg bad ham bare prate i vei om løst og fast rundt ølene vi smakte, og det var akkurat det ledige formatet som slo til.

Vi smakte totalt åtte øl, hvorav to var fra Nøgne Ø, og de resterende var amerikanske fra bryggerier som har vært lite tilgjengelige i Norge: North Coast, Jolly Pumpkin, Rogue, Stone og Great Divide. Samtidig var det en stor bredde på typene. Ikke bare det gode foredraget gjorde det til en happening, men også det at de aller færreste hadde tidligere smakt et eneste et av de ølene som ble servert. Dette kommer til å stå som ett av de mest minnerike møtene i Ølklubben, i konkurranse med hjemmebryggefestivalen, møtet med svenske øl, og aftenen med øl og mat på Chablis.

Filter er ikke noe digert sted, men så er det også tendens at norske puber er litt for store, i alle fall for store til å være intime. Filter har litt varierte småretter, kreativ innredning, imøtekommende personale, et trofast, lokalt publikum og et ølskap med roterende utvalg.

Området rundt Ila-parken har en broget sammensetning. Langs elva er det gamle herskapsboliger, og de strekker seg oppover Steinberget, og byggeårene blir ett år yngre for hver meter i høyden. På den andre siden av Ila-parken er det et gammelt arbeiderstrøk: der veksles det mellom gamle, små trehus uten så mye stas og fjas, og nedlagte fabrikklokaler som nå er blitt leilighetskomplekser. Uansett historie, så har området rundt Ila blitt populært å bosette seg i, litt som Bakklandet, men kanskje uten prisene.

Det er endel år siden jeg flyttet fra studenthybelen min i Steinberget, men noe fundamentalt har skjedd med Ila på den tiden. Det har fått den vibrante intensiteten som viser at det er et sted å regne med, at det er i ferd med å bli sentrum for noe. Det er mange kunstnere som har slått seg ned der, og det er ingen kjedelig bydel.

Midt oppi dette ligger Kafe Filter. Om formiddagene er de litt mer kafe, og kveldene er de litt mer pub, men hele tiden er de egentlig begge deler samtidig. Interiøret har sine særegenheter, men det går på en måte i hop - selv den selvlysende, rosa flamingoen. De har salgsutstilling av lokale kunstnere, toalettene ligger tvers over den autentiske bakgården (Trondheim har altfor mange fine bakgårder som skjules bak tilknappede fasader!)

Gjestene er hovedsaklig lokale, og siden det er den eneste puben mellom Kieglekroa og Tavern, så det er et digert omland med tilfang av kunder. Da jeg første gang var der twitret jeg om det, og fikk umiddelbart svar fra flere kolleger og kjente: der pleide de også å gå, skrev de. Filter er ikke bare «just another place», det er man har et forhold til, et sted med sjel og sjarme. Om man kjenner til Kafe Filter, så er det nærmest umulig å ikke ha en mening om stedet.

Det er ikke digert, så plassen må utnyttes godt: noen få tappetårn stjeler plass på en ellers liten disk. Flaskeølet er plassert i et av de klassiske kjøleskapene for mineralvann. Det har fem hyller, og i bredden er det plass til fem halvliters- eller seks tredjedelslitersflasker pr hylle. Det er utvalget. Punktum. Det startet vissnok som et mineralvannskap. Så ville de faste kundene ha inn et spesialøl ... og det solgte. Så ville de ha inn et spesialøl til ... og det solgte. For hver runde ble det mindre mineralvann og mer øl. Nå er idéen å rotere på utvalget, men holde det litt spesielt og eksklusivt. Det er tross alt ikke mulig lengre å ha alle øl som kan oppdrives i Norge (heldigvis!). Kardinal i Stavanger har lenge lagt fremst i å ha alt, men selv de må før eller senere gi opp. Suksessoppskriften fremover blir å ha de ølene som selger, enten fordi en trofast kundegruppe bestiller dem om igjen og om igjen eller fordi vi oppdagelsesreisende i øl ikke ennå har smakt dem.

For meg er logistikken klar: Femma går fra byen tyve over, og om jeg tar den i Prinsensgate, så tidsstempler TT-kortet mitt på slik at jeg når Åtta som går kvart over hel én time senere med en margin på to minutter. Det gir to minutter til gåing og 56 minutter på Filter, som ligger taktisk plassert ved stoppestedet på Ila. Og om jeg vil være litt mer eksotisk kan jeg ta trikken i stedet.