four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  fredag 21. mai 2010

Tre bryggerier - tre paradigmer

For et par uker siden var tre bryggerier på besøk i Trondheim. Først kom Kinn bryggeri på en mandag, og dernest Haandbryggeriet og BrewDog sammen på tirsdagen etter. Det var tankevekkende å høre tre bryggerifilosofier så tett sammen, og jeg gjorde meg noen tanker om hvordan disse bryggeriene er forskjellige, og hvordan de representerer tre ulike trender i mikrobryggeriverdenen.

Kinn synes å være «Det perfeksjonistiske bryggeriet» - bryggeriet med gode øltyper, hverken kjedelig eller ekstremt - heller treffsikre. Det virker som de er pragmatiske med hva de brygger, men når de først har bestemt seg for brygge noe, så skal det også gjøres bra. Det skal være typeriktig og det skal være godt. Det er et bryggeri for feinschmekerne på jakt etter de gode opplevelsene. Det virket ikke som de ønsket å lage det som vi tidvis kaller «nytt og spennende øl», men heller lage gode utgaver av etablerte øltyper. Det virker som de satser på å levere ypperlige, men ikke nødvendigvis oppsiktsvekkende varer.

BrewDog syntes å være «Det ekstreme bryggeriet». De har en gå-på, punk-holdning, men det må vel heller ikke underslås at de også er gode markedsførere. De brenner neppe inne med godt øl fordi folk ikke har hørt om dem eller ølet deres. De holdt et godt foredrag, men det gikk litt for fort og glatt til at det ikke føltes innøvd. Dette er bryggeriet for de som alltid ønsker å oppleve noe som smaksmessig går utenpå alt annet man har smakt. Og for tickers må det være et mareritt med små og sære engangsbatcher og øltyper som stadig gis ny vri - nesten som å samle på frimerker og innse at små øystater i Stillehavet trykker opp et vell av nye frimerker - ikke fordi postgangen trenger det, men for at samlere skal kjøpe dem.

Haandbryggeriet kom etter BrewDog på tirsdagen, og det var ikke lett å overta etter et slikt oppvarmingsband. Som bryggeri synes de å utvikle seg i retning av «Det sære bryggeriet» - eller kanskje «Det sure bryggeriet», eller kanskje «Retrobryggeriet»? De har tatt i bruk norske og utenlandske tradisjonelle ingredienser og bryggeteknikker, der revival og autentisit er viktig. Dog, man må spørre seg hvor stort er egentlig markedet for norske tradisjonsøl, utradisjonelt tappet på flaske med etikettert på engelsk. I overskuelig fremtid tror jeg ryllik og brennesler forblir ugress med et marginalt segment i ølverdenen. Og hvor autentisk kan man flasketappe et øl som var ment som ferskøl? Er det ikke nettopp elementer i disse ølene som må tilpasses for at det skal kunne brygges for vår tid og verden?

På mange måter var det tre bryggerier som representerer tre utviklingsgrener innen bryggeriverdenen. Jeg sier ikke at de er rendyrkede representanter for hver sin retning, for de fleste bryggeriene har vel litt av alt i seg. Men likevel er det tre gode eksempler på trender innen mikrobryggeriverdenen.

Og kanskje kan jeg driste meg til å ekstrapolere disse trendene og spå hvordan det går med bryggeriene om 5-10 år? Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden, men la meg tippe at Kinn forblir et lite bryggeri med utmerket øl, en lojal vennekrets og lokal forankring og distribusjon. BrewDog fortsetter i sitt spor til de en eller annen gang i fremtiden mister massefarten og deretter oppfattes som veldig passé og fjorårs, og til slutt ender som et greit bryggeri med en spennende forhistorie. Haandbryggeriet tar kanskje av i stadig mer tradisjons- og historisk brygging, og kan ende i øl-okkultismen der de produserer unike batcher på varierende historisk grunnlag, men de beholder en liten men intens tilhengerskare spredd over hele verden, litt som norske black metal-band.

Men jeg har tatt feil før ...