Jeg vil, jeg vil, men ...

«Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til.» Det får stå som dommen over ikke bare den ambisiøst navngitte «Gastro pub og spiseri» på Torp lufthavn, men også for så mange av dens pretensiøse slektninger. Førsteinntrykket er tungt og mørkt pubinventar bestilt fra England. Hvordan vet jeg så sikkert at det var engelsk inventar? Tja, bøkene og effektene som lå tilfeldig limt og skrudd fast på hyllene var alle engelske. Sportsbildene som skulle understøtte pubens image som sportspub var gamle bilder fra fra engelsk liga, samt cricket og kanalroing. Engelsk.

De eneste andre gjestene var et par noen-og-tyveårige gutter som ønsket å se en fotballkamp på TV2. Men sportspuben hadde dessverre ikke den kanalen - så de ble sittende og se den over nettet fra en PC. Storskjermen viste noe så uengelsk som et skirenn, lykkelig uvitende om at ingen så på.

Jeg bestilte deres ikke helt BBQ-burger, og jeg tror jeg gjenkjente alle ingrediensene fra min lokale Rema. Nå er det ikke noe galt med Rema, men det er egentlig ikke billig- og nesten-billigstvarene deres jeg forventer å få på en slikt sted. Deslags kan gjøre måltidet til en gjettekonkurranse om hvilke merker og produsenter de enkelte ingrediensene tilhører. Litt dvask assortert salat med brune kuttkanter? hmmm - Remas middagssalatblanding? Og hamburgerbrødet, er ikke det Hattings? I det minste var det ikke Thousand Island, men en eller annen remulade - det er da i det minste et slags plusspoeng til stedet.

Spisesteder som dette synes å slå an en upscale tone helt frem til og med den romslige regningen er betalt. Så faller de tilbake til det gatekjøkkennivået som er deres sanne natur. De overlever best der de er skjermet for konkurranse og der hvor man ikke er avhengig av for mange returnerende gjester - flyplasser og slikt. Akkurat dette eksemplaret av arten virket som et forsøk på å klone O'Learys på Gardermoen. Jeg sa «et forsøk», ikke «et godt forsøk».

Men over til øl ... det som møtte meg i døra er et utvalg på rundt et dusin ølmerker, hvorav 3-4 på fat. Det ser lovende ut, helt til man ser litt nærmere på hvilke merker som føres: pils fra hist og pils fra pist, samt litt pils, litt mer pils, et par irske ales og enda mer pils. Og hva er mer: av en eller annen grunn er det alle eid av eller distribuert via Ringnes/Carlsberg. Jeg begynner å bli lei av Carlsbergs «collateral beers» som de markedsfører under begrepet «World of beers» - for Ringnes' og Norges vedkommende synes det å være det et utvalg på rundt 10-20 ulike, allestedsnærværende øl.

De sier det er for å spre godt ølutvalg, men jeg mistenker at det er for å a) spise butikkhylle- og bardiskplass fra konkurrenter, b) være en slags dekorasjon for clueless puber så de kan vise frem «utvalg», og c) være beinhard konkurranse for å tyne konkurrenter ut av markedet. De trenger ikke å være reelle konkurrenter - de kan ha en brøkdels promilles markedsandel, men for de store - og Carlsberg er av de store - er enhver konkurranse en trussel som skal møtes nådeløst med den paranoide overkill som kjennetegner dem som ikke lenger husker at de har vært små. Carlsberg er som en elefant (no pun intended) som er livredd for mus, og som går berserk for å trampe dem i hjel.

Til hamburgeren ønsket jeg noe mørkt. Ahh, Leffe, det er da i det minste en slags greitt-nok. Men de har bare én Leffe: Blonde ... og én Staropramen, den lyse. Hvorfor er det så viktig å ha bare ett merke fra hvert bryggeri? Det er jo det motsatte av hva man finner andre steder, der man har alle - eller de viktigste - ølene til ett bryggeri. Svaret er nettopp hva jeg allerede har insinuert: for slike puber er ikke dette ulike øl fra forskjellige bryggerier spredd utover hele verden. Det er ulike øl med litt fancy og upscale etiketter, coole flaskeformer og sprek innpakking - men fra ett bryggeri eller rettere sagt distribusjonspunkt: Carlsberg. Det er «instant» variasjon og ølutvalg ... jeg hadde nær sagt «just add water», men akkurat dét er man jo allerede tidvist farlig nær.

Nåvel, jeg velger det mørkeste jeg finner: Jacobsen Dark Lager. En flaske settes på disken og jeg betaler .... og lar en halv pinlig pause forløpe før jeg etterspør et glass, mens jeg undertrykker en ryggmargsreaksjonen som ønsker at jeg skal spørre sarkastisk hvorfor baren er overdekorert med logoglass når de tydeligvis ikke bruker dem.

Tilbake ved bordet oppdager jeg at det ikke ble en Dark Lager, men en Saaz Blonde. Jaja, etikettene er jo lissom så like, asså. Det gir meg i det minste muligheten for å bestille én til senere. Etter at jeg får plinget inn bartender-kokken fra en av røykepausene utenfor, får jeg en Dark Lager, og etter den halve pinlige pausen spør han meg til og med om jeg vil ha et glass - temmelig surt og uinteressert, men han spør i det minste. Tilbake til bordet: helle, smake ... hmmm. Ryggmargsdjevelen reagerer igjen: Har dette ølet stått lenge i kjøleskapshylla, og står lysrøret på hele tiden? Nei, jeg spurte ikke, for ikke tror jeg bartenderen ville forstå eller sette pris på det, og ikke tror jeg han hadde hadde vært besynderlig interessert heller.

Neste gang jeg skal spise på Torp, skal jeg heller ta taxi eller spasere opp til Fokserød, der Sandefjord Motor Hotel har en kafeteria som lager en meget spisverdig, om enn ikke spesielt pretensiøs kjøttkaker med erterstuing og tykk brun saus, med store porsjoner og selvbetjening av tyttebærsyltetøy. Kanskje ikke materiale for Michelin-guiden, men ærlig og redelig, og dessuten god og mettende mat. Neste gang!