Valdres Gardsbryggeri
Vi var som sagt på besøk i Valdres i helgen, og besøkte Rakfiskfestivalen. Det var imponerende mange besøkende der. På fredag kveld hadde Johan - som var vertskap for besøket - ordnet med et besøk på gården på Valdres Gardsbryggeri, ved Volbu mellom Beitostølen og Fagernes.
Det er alltid morsomt å besøke bryggerier, og dette var intet unntak. Her var det kanskje enda tettere kopling mellom bryggefunksjonen og baren enn jeg har sett i mange andre små bryggerier. Det gjorde det hele både kosligere. Ofte ser jo meskekar og kokekjelene på brewpubs ut som antikke dekorasjoner, som gjestene ikke umiddelbart tror brukes i bryggingen, men i Valdres var bryggingen særdeles kompakt, med ett enkelt kar til både mesking og koking. Det ble sagt at det var patentert av en brygger på Vestlandet ... hmmm, må sjekke patentregisteret og finne mer ut om hvordan dette virker, patenter er jo tross alt pr def åpne.
Valdres Gardsbryggeri - fra puben.
Dagen etter var vi på selve rakfiskfestivalen i Fagernes, der Valdres Gardsbryggeri hadde satt opp en bardisk med servering av alle tre øltypene utenfor "Birkeby". Deres tre øl er Kvek, Brisk og Staut.
Den lyseste av disse er Valdres Gardsbryggeri Kvek, og navnet er en dialektform for "kvikk". Det er et lyst øl som er noe disig, selv om det var filtrert. Jeg smakte det bare på bryggeriet, for det var utsolgt innen vi fikk somlet oss til Briskeby neste dag, men det ble servert temmelig kalt, så det var trolig en chill haze. Det var et ganske friskt øl, men også et temmelig uvant øl. Det virket som om det var en egen stil over alle de tre ølene som de brygget. De hadde noe felles som jeg ikke helt klarte å fange. Det var neppe gjæren, for det var en vanlig, kommersiell gjær. Det var heller ikke malt og humle, som sålangt jeg oppfattet var temmelig normale. Det kan være bryggemetoden, men det er bare ren spekulasjon fra min side. Jeg forestilte meg at det var en tradisjonell komponent som kom frem, siden de fleste andre norske bryggerier enten brygger undergjæret eller i engelsk-amerikansk stil. Det jeg har smakt av Ølve på Egge og av stjørdalsøl hadde kanskje noe av det samme - men her utleder jeg på sviktende datagrunnlag ... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, kanskje friskhet og et snev av harpiks? Det er på ingen måte noen ubehagelig smak, tvert om, den er interessant og forfriskende. Jeg får komme nærmere tilbake til Kvek ved en senere anledning, når jeg har fått smakt på noen av flaskene jeg brakte med hjem.
Det neste ølet deres er Valdres Gardsbryggeri Brisk som henspiller på en dialektform for einer. Einer kan brukes til mangt, og innenfor ølbrygging er det i alle fall fire bruksområder jeg kan tenke meg: som utgangspunkt for røyking (bar fra einer ryker infernalsk), dessuten kan en seng av bar brukes som sil under bryggingen, og til slutt kan både bærene og avkok av baren brukes som smakstilsetning. Jeg har ikke selv opplevd eine-bær-øl i Norge, men har sett det i Danmark. I Norge er det mest eine-bar som brukes, i form av uttrekk til einerlåg. Odd Nordlands bok er sikkert den beste nasjonale kilden til dette. Valdres Gardsbryggeri bruker eine-bar som trekker i varmt vann. Deretter filtreres baren bort, og væska brukes som basis for meskingen. Slik jeg har forstått det, er dette det samme som Ølve på Egge gjør. Valdres brisk er et brunt øl som hadde godt med skum. Det hadde en tydelig men ikke sjenerende harpikssmak som gled over i bitterheten i humla. Disse to smakene passet egentlig som hånd i hanske. Ølet var tørt, friskt og litt syrlig, med et snev av brent-smak. Det ble servert ganske kaldt, men åpnet seg godt opp når det ble varmere. I sikt var det et sted mellom disig og tåket.
Det tredje ølet deres er Valdres Gardsbryggeri Staut som vel er et ordspill på engelsk "stout" - skjønt ordspill, det skulle forundre meg mye om ikke de to ordene er beslektet. Aller først, dette er ikke en stout slik vi er kjenner den fra de britiske øyer. Den er mørkebrun i farge, helt klar og den er i skatteklasse D. Den hadde rikelig med både kullsyre og bitterhet. Også i denne synes jeg det var et tilløp til harpiks eller einer, men så vidt jeg forstod er det ingenting i oppskriften som skal tilsi det - så kanskje det heller var bryggeristilen. Dette var det ølet som falt mest i smak hos meg. Det hadde både fylde og kompleksitet som stod i stil med en maltsmak og noe sjokolade.
Smakingen på lørdag var ikke helt optimal, for det var kaldt, og levende musikk ble spilt så høyt på en utescene at innvollene ristet. Men jeg sikret meg noen flasker fra det lokale ølutsalget, så det blir ny smaking etterhvert. Dette bryggeriet har ikke laget noe juleøl i år, men de hadde tydeligvis tenkt på det, og kanskje det kommer en jule-staut til neste år. De hadde planer for andre ting, og det var svært gledelig å høre at de tenkte på øl laget med ulike lokale planter. Det tror jeg vi kommer til å se mer av de nærmeste par årene.