Ølturen til Praha - del 2: onsdagskvelden

Ved sekstiden skulle vi møte CS'ere i Praha, og gå på pub med dem. For de som ikke vet det, betyr CS «couchsurfing», hvilket betyr at man inviterer andre CS'ere til å låne en sofa eller tilsvarende, samtidig som man selv kanskje får låne én når man er ute og reiser. Idéen er at om man reiser billig så kan man reise lengre, og underveis treffer man lokalbefolkning og vise versa. Magni og jeg har nettopp kastet oss på det, og selv om vi bodde på hotell i Praha (nok 100 pr natt for en to-roms hjørnesuite :-), så hadde vi trigget lokale CS'ere til å tromme sammen til en øl-tur denne kvelden.

CS'ere er nok av natur ad hoc-mennesker som tar det meste på sparket. Av de åtte andre som dukket opp, bodde den ene halvparten i Praha, mens den andre halvparten stort sett hadde slått seg ned der på ubestemt tid. Det er også et temmelig kosmopolitisk miljø, og bare én av dem var selv tsjekker.

Først dro vi til Pivovarsky Klub, som betyr bryggeriklubben, og er et etablissement av den typen som dessverre er ulovlig i Norge. De er samtidig ølbutikk og pub. Veggene er fulle av hyller med ølflasker, og dersom du ser noe du liker, så peker du på det og får det servert. I tillegg har de seks øl på tapp. De er visstnok også et bryggeri, men det er å strekke begrepene litt. De har et aldeles nydelig 40-liters mikrobryggeri i kobber, og det kan medlemmene brygge på. For meg virket det funksjonabelt men uoppkoblet, og kommentarer jeg har lest er at det er en litt upraktisk ordning, så det står mest til skue i vinduet.

Som nevnt er CS'ere ad hoc-mennesker, så ingen hadde bestilt plass, og dermed fikk jeg en innføring i tjekkisk pub-protokoll: En pub blir aldri helt full, på samme måte som en tannpastatube aldri blir helt tom. Det er bare et spørsmål om vilje, fleksibilitet og litt kreativitet. Mange av bordene på pubene er lange, nettopp for at flere grupper om nødvendig kan dele ett bord. Fremgangsmåten er at noen (i vårt tilfelle tjekkeren) parlamenterer med servitøren, som kikker rundt og deretter parlamenterer med folkene på et bord, som konsoliderer seg på en bordende, og hokus-pokus, det er ledig plass.

Jeg brukte kvelden på å løse verdensproblemer med de andre, så det ble ikke noen notater - så jeg må basere meg på Magnis notater på dette besøket. Vi hadde en Primator Weizen, Harold Bronze 14° Polotmavy Speciál, Protirin Prachenska Perla 14°, Gottschalk Klasten Special, Konrad Svetly Special og Stepan Klasicky Svetly. Puhhhh, det var de seks de hadde på tapp. La meg hoppe over beskrivelsen av dem, og heller gi et lite kurs i klassifisering av tsjekkisk øl. Jeg har allerede nevnt Plato-angivelsen, som fremdeles er utbredt. Parallellt med den har de en inndeling i ølklasser: opp t.o.m. 7,9°P kalles ølet lehké, fra 8° t.o.m. 10,9° kalles det výcepní, fra 11°P opp t.o.m. 12,9°P kalles det lezák. Fra 13°P og oppover kalles det speciál. Betegnelsen lezák er egnet til forvirring, for det betyr lagerøl, og selv om nesten alt ølet er undergjæret lagerøl, så brukes denne betegnelsen altså også om en subklasse med bestemt stryke. Likeledes betyr výcepní fattappet øl, selv om mesteparten av ølet i alle klasser er nettopp det.

Et tredje klassifiseringssystem går på mørkhet og farge, der svetlý lezák er lys (tenk pilsner) og tmavý lezák er mørk (tenk bayer/bokk) og midt i mellom finnes en halvmørk polotmavý lezák (tenk bayer). I tillegg brukes tidvis granát (tenk granatepler) eller tilsvarende fargebesrkivelser som betegnelse. Alt dette settes så sammen til et beskrivende navn på hvert enkelt øl, og bare for å komplisere er styrken i °P ofte oppgitt i bokstaver i stedet for tall. Eller man kan kalle ølet noe helt annet.

Kvelden forløp gemyttelig og livlig, som den skal gjøre på en tsjekkisk pub. Svensken oppdaget til sin store lykke at de hadde Kopparberg, en fyr i naboselskapet veltet en halvliter utover bordet og spanderte øl på alle, russerne i vårt selskap beklaget seg over Potin, portugiseren var lei seg over at han bare kunne reise til steder hvor de hadde Internett, for webhostingsenmannsselskapet hans krevde at han måtte svare kunder når-som-helst. Tsjekkeren var på jakt etter godt betalt sesongarbeid så han kunne legge seg opp penger til å reise resten av året. Alt sammen ble akompagnert av mye støy og skåling.

Etterpå dro vi til U Fleku. Praha er et lite mareritt å finne frem i, for ikke bare er gatenettet uregulært, gatene skifter ofte retning slik at man blir helt forvirret i hodet. Selv de lokale fant ikke frem til puben før jeg fisket opp et kart og en adresse fra guideboka. På U Fleku var det fullt, og til tross for at de vissnok har plass til 1200 gjester (alt i autentiske innredede små rom) så klarte vi ikke å parlamentere med servitørene til å skape ledig plass til ti gjester til.

En plan B ble lagt: Vi kunne dra på The Globe. Det er en pub av en type som var veldig populær da amerikanerne begynte å frekventere Praha etter jernteppets fall. Etterhvert som resten av Praha har fått engelske menyer og slikt, så har disse amerikanske klubbene forsvunnet, men The Globe fantes fortsatt. Det var som å tre ut av Praha og inn i en annen verden - dels er det en engelskspråklig bokhandel, dels er det engelske aviser og tidsskrifter for gjennomlesning, dels er det utenlandsk øl, dels er det servitører som snakker fulle, engelske setninger, og dels er det en stemning som ikke aspirerer til å gi inntrykk av en 1800-talls ølhall. På mange måter var The Globe så diametralt motsatt av de andre ølstedene i Praha, at det var nødvendig å gå dit for å få satt resten av pubene i perspektiv.

Litt mer om dette med engelsk. Dersom du snakker godt engelsk, så kan du formodentlig få en bedre jobb enn som servitør. Med unntak av The Globe, så kan jeg ikke huske å ha møtt en servitør som snakket hva jeg vil kalle god engelsk. Mange av dem forstod tydeligvis endel engelsk, og endel av dem kunne du tvinge enkeltord og setningsdeler ut av, men en tsjekkisk servitør som bablet løs på forståelig engelsk virket som forbudt av naturlovene. Dog, man kommer jo langt med tegnspråk, peking i menyer en lommeparlør og slikt.

Noe annet som ble tydeliggjort på The Globe, var hvor dyrt utenlandsk øl var. Mens en tsjekkisk halvliter typisk koster 20-30 lokale kroner (tre tsjekkiske kroner tilsvarer en norsk krone), så kostet en 33cl Corona hele 80 kroner. For tsjekkere er denslags landsveisrøveri, men med så mye godt innenlandsk øl som de har, trenger ingen å kjøpe meksikanske kopiprodukter om ikke det er for å vise for allverden at en har for mye penger. Den høyeste ølprisen jeg så, var på flyplassen - etter sikkerhetssjekken - der de tok 135 kroner for en halvliter Pilsner Urquell, hele 5-6 ganger hva en normal pub tar. Men for å sette det hele i perspektiv, er det allikevel «bare» 40 norske kroner.

Jeg holdt forresten på å gjøre en dødssynd på The Globe. Jeg holdt på å reise meg med en kommentar om at jeg måtte ha mer øl. CS-svensken trev tak i meg og fikk meg ned igjen. Man bestiller aldri øl ved baren i Tsjekkia. Det er som å anklage servitørene for sendrektighet - noe man ikke gjør, samme hvor somlete de egentlig er. Det man gjør, er å drikke opp sin eksisterende øl og vente til de kommer for å hente glasset. De er flinke til å fjerne tomt servise og tomme glass. Mer enn én gang plukket de opp et glass med den halve munnfullen øl som jeg hadde tenkt å drikke som referanse når jeg hadde kommet halvveis ned i neste øl. Det nytter ikke å klage, det er bare å smile og erverve et nytt handlingsmønster - lære heter det visst på fagspråket.

På The Globe smakte vi på Harold Black Lager, Harold Granát Lager og Gambrinus Lager. Jeg må tilstå at også her tok det sosiale aspektet over for ølsmakingsinstinktet, så jeg har ingen notater fra besøket. Lista over har jeg laget ved å snylte på Magnis notater. Men det aller beste på The Globe var crêpes med syltetøy og rømme. Nam-nam! De var bare himmelske, og om jeg ikke drar tilbake til Tsjekkia for å smake øl, så skal jeg i alle fall tilbake for å smake på pannekakene på The Globe.