four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  søndag 8. november 2009

Bryggeribesøk hos Flying Dog

Lørdag er bryggeribesøksdag i USA. Ikke alle, men mange bryggerier har sine omvisninger kun på lørdager, og følgelig er det viktig for meg å bruke de to tilgjengelige lørdagene best mulig. På den første ville jeg besøke Flying Dog. De holder til i Frederick, nordvest i Maryland, en liten innlandsby i en kyststat. Og det merkes. Som arendalitt kan jeg forholde meg til det ganske godt, for knapt noe sted i Norge er det samme like tydelig: én stripe kyst og én klump innland; hell sammen i et fylke og rist godt i håp om at de blir en uniform saus. Optimister! Men tilbake til Frederick, MD, jeg ser store kulturforskjeller og demografiske forskjeller fra den urbane kysten rundt Chesapeake Bay og hit inn.

Flying Dog's logo

Blant annet er vi nå kommet til bilens adoptivhjemland. Her ligger motorveiene som et spindelsvev over landskapet og deler det opp i små øyer. På kartet hadde jeg estimert at det var ca tre kilometre fra hotellet til bryggeriet. Det er jo mindre enn jeg spaserer til jobb. Jeg hadde ikke tenkt å kjøre beruset, og drosjer så jeg ikke ... så hvorfor ikke gå? Tabbe. For det første er det ikke fortau alle steder, og der det finnes fortau, er det mest for å få kunder trygt ut til og fra bilen på parkeringsplassen. Dernest består området av store, ofte inngjerede industriområder og kjøpesentre, og det som synes som korteste vei fører ofte inn i et nettinggjerde eller et adgang forbudt-skilt, omtrent som i en labyrint. GPS'en er bare til litt hjelp, for kartene var ikke akkurat oppdaterte. Så da gikk jeg nå der, én suspekt fotgjenger i bilens rike. Bilistene var i det minste flinke til å holde avstand, eller kanskje det var det uvandte med en fotgjenger som stresset dem. Hjemme hadde bilene sust forbi på 40 cm avstand, her holdt de minst to meter. Men for å være rettferdig, de nyest bygde veiene var også de med best fortau, og bitvis var det fortau her som overgikk hva Trondheim kommune klarer.

Bryggeriet ligger i et industribygg i et industriområde uti ingenmannsland syd for Frederick. Det var opprinnelig et lite, regionalt bryggeri som Flying Dog kjøpte for å få større kapasitet. Nå var visst kapasiteten sprengt igjen, så kanskje de er på jakt etter enda et nytt bryggeri? De har et Visitors' Center med bar, salgsrom for effekter, uteplasser og det hele. Meget pent og stilfullt, bygget tatt i betraktning.

Det første man gjør, er å skrive seg på en omvisning: navn og staten man kommer fra. Jeg skrev Norway, og det skapte furore. Det hadde vært en svenske der på forrige runde, så det var jo blitt veldig internasjonalt. Kanskje jeg kjente ham? Spørsmålet var faktisk ikke så dumt som det kanskje lyder. Ikke fordi jeg kjenner alle svensker, men fordi Klas Boivie, nestleder i Det gode øls klubb er herover akkurat nå (vi skal treffes senere). Men, nei, det var nok en av de andre 9,2 millionene med svensker. Fordi jeg kom like etter at en omvisning hadde startet, og kanskje fordi jeg hadde kommet så langveis fra, så fikk jeg en spesialomvisning med egen guide med norske aner. Jeg tror til og med han utvidet den litt, for han tok meg med inn i rom der han måtte lete etter lysbryteren.

Malttankene utenfor Flying Dog

Turen gikk gjennom produksjonslokalene. Her var alt lagt opp til at det skulle være funksjonelt og enkelt. Det var stål snarere enn kobber og messing. Snodig nok hadde de to bryggpanner, men brukte bare den ene. Kanskje det var en etterlevning fra bryggeriets tidligere liv, der man brygget svakere øl, og man derfor vannet ut etter mesking? Lagertanker hadde de ikke, kun gjæringstanker. Ølet ble lagt på flaske og gjorde mesteparten av modningen sin der. Dessuten laget de knapt lagerøl: Dogtoberfest Marzen er det eneste, selv om også Old Scratch Amber Lager er laget med lagergjær, men den er brygget på ale-temperaturer. Unntaket var deres Barrel-Aged Gonzo - BAG blant venner - som lå på eikefat fra et whiskydestilleri som eieren hadde i Denver - nei, det er ikke i Skottland, men det blir sikkert godt allikevel. BAG tappes på vinflasker med vinkork og kommer i det de kaller deres Wild Dog Series med enkeltbatcher.

Alt ølet deres filtreres, om enn litt varierende grad, det eneste unntaket er In-Heat Wheat Hefeweizen.

Jeg ble også fortalt bryggeriets skapelsehistorie. Det var visst noen venner som skulle til K2, sammen med en skjerpa, et esel og en større mengde med ikke-spesifisert kontrabande. Sistnevnte ble fortært i stor fart, og det var medvirkende til at skjerpa og esel også forsvant. Etter strabasiøse viderverdigheter kom de seg tilbake og snublet de over et vertshus i Pakistan, og på veggen der hang det en flyvende hund, med mottoet «du kan gjore alt, om du ikke lytter til de som sier du ikke kan» (elns). Dermed slo tanken om bryggeri ned i grunnleggeren. Guiden innrømmet at det ikke var alle som trodde fullt og fast på historien i akkurat den formen, og at han ikke hadde klart å bevise den overfor tvilerne. Velvel, man skal vel ikke sjekke ihjel en god historie, det er sikkert mange sanne elementer i den.

De tapper det aller meste på flaske. Noe går på fat, men det er håndtappet og trolig bare en brøkdel av produksjonen. Flasketappingsmaskinen deres var imponerende, og den største jeg har sett på et mikrobryggeri. Skjønt mikrobryggeri, de er så store at det ikke er en god betegnelse, og vi burde vel heller bruke håndverksbryggeri som noen har foreslått. De bruker fogging for å fjerne oksygen i flaskehalsen, dvs at de fyller flaskehalsen med vanndamp like før de setter på kapselen. Vanndampen er tyngre enn luft og fortrenger den lufta som var der. Et annet artig punkt i prosessen er der hvor de skiller ut flaskene som ikke er skikkelig fulle. De settes til siden som ansattøl. Juhu, gjett om det hadde vært lovlig i Norge!

Alle var imøtekommende og hyggelige på bryggeriet, de visste ikke hva bra de skulle gjøre for de besøkende. Det er flott, for på mange bryggerier er besøkende sett på en nødvendig plage. Jeg fikk beholde prøveglasset, jeg fikk en håndfull smaksprøver, jeg vant i en loddtrekning på inngangsbillettens nummer, og jeg fikk en gratis poster som jeg nå lurer på hvordan jeg skal få med meg hjem. Loddtrekningen var tyngst: «Vil du ha en tolv-pack med assortert øl, vil du ha en 2 liters growler, eller vil du ha en T-skjorte.» Vel, jeg drikker jo nok øl fra tapp til at jeg ikke har behov for noe på hotellrommet etterpå, så det var nesten med tungt hjerte at jeg valgte T-skjorte.

Jeg smakte deres K-9 Cruiser Winter Ale, sesongølet deres. Den er brun med en god del bitterhet og rikelig med malt og karamell. Det var ikke en typisk vinterøl for meg, og slettes ikke noen juleøl. Men det var en kraftig øl som på ingen måte er uforenlig med årstiden.

Double Dog Double PA var god med en nydelig kremaktig fylde. Dette er dobbel-varianten av deres Doggie Style PA. De skryter av at det er sinnsyke mengder humle i den, og det er mye, men ikke plagsomt mye etter min smak. Ypperlig øl.

Road Dog Porter var spesiell. Når man hører om en porter tenker man jo på mørke til svarte engelske og irske øl. Denne hadde også rikelig mengder med mørk malt, men det virket som de klokelig hadde latt være å gå bananas med den aller mørkeste. Her var mer krystallmalt enn black malt. Det gav den en typ mahogny til nøttebrun farge, og en vidunderlig balanse mellom et hint av brentsmakt og en voldelig porsjon med maltfylde. Det er mulig de har truffet noe veldig riktig her, for porter og brown ale har visstnok et felles opphav. De påstår at flaggermusene pleier å sverme over brygghuset når de brygger akkurat dette ølet - om det hadde vært sant ville jeg forstått hvorfor. Et øl med klasse.

Old Scratch Amber Lager har jeg allerede nevnt. Den var en mellomting av alt, og kanskje det av ølene deres som har vunnet flest priser. Den var tørt fruktig, men samtidig har den noe no-nonsense tysk stram regi over seg. Det er et øl som må repeteres før man kan fordøye typen.

Utenfor hadde de parkert firmabilen. Den var i alle fall heldekorert med bryggeriets logoelementer. Jeg tror kanskje de brukte den som besøksbil for besøk på andre bryggerier. Den var i alle fall kul. Jeg undres på om noe slikt ville blitt rammet av reklameforbudet i Norge, eller om også et norsk bryggeri kan gjøre slikt.

Meg foran Flying Dogs bil

Denne formiddagen var på nesten tom mage, så jeg stod over å drikke for mange øl der. Og turen tilbake da, tok jeg drosje? Neida, nå kunne jeg jo veien, og det var jo ikke så langt.