Maltøltestfestivalen 2022
Det er en av de minste og samtidig kanskje den eldste ølfestivalen i Norge, men det er også den minst kommersielle og den mest spissede. Det er i hvert fall den minst publikumsvennlige rent tidsmessig. Selv synes jeg den er blant de mest interessante. Vi snakker om Maltøltestfestivalen på Berri-hytta i Stjørdal, som i år ble holdt for 32. gang.
Rammene for festivalen gjør den naturlig liten, både i tid og rom. Den starter andre juledag klokka 10:30. Berri-hytta – der den foregår – kan med litt godvilje ha plass til 40-50 personer, og alt ølet som serveres må være selvbrygget stjørdalsøl. Det står faktisk i vedtektene at det kun må serveres ekte maltøl, og at det ikke er lov å føre skriftlige smaksnotater. Berri-hytta er en gammel husmannsplass i som ligger i Bjørdalen. Veien opp dit er en del av en gammel almannavei, som var hovedveien på nordsiden av Stjørdalselva, og som det ligger en rekke kulturminner langs.
Bakgrunnen for festivalen er både interessant og illustrativ. I Trøndelag, som mange andre steder, er 1. juledag en dag da man tradisjonelt gjerne sitter hjemme, og om man går på besøk, er det helst til slekt. Derimot er 2. juledag en mer utadvendt dag, der man kan besøke venner og naboer. Det er trolig bakgrunnen for at andredagen utviklet seg til å bli den store dagen for å smake på hverandres juleøl. Det fortelles at i tidligere tider reiste ungdommen fra gård til gård for å smake på ølet. Én ting var det det ikke var heldig om sjåføren smakte på ølet, og i tillegg var det vel ikke alltid så populært å få en øltørst åsgårdsrei til gårds. På slutten av 1980-tallet la man derfor om skikken.
Berri-hytta er ikke stor, men danner flott ramme for en festival som har hatt nesten 90 deltakere
I stedet for å reise rundt som et slags julebukk-følge for å smake øl, så samlet man de som hadde øl som de ønsket å dele. Treffpunktet ble en hytte oppi åsen ovenfor Berri gård. Dermed ble det vel også enklere å samle bryggere fra hele bygda, i en tid der gårdsbryggingen var på vei ut. Det startet i 1989, og man har holdt på hvert år, med unntak av 2020 på grunn av Corona. Jeg har tidligere besøkt denne festivalen og beskrevet det da jeg var med i 2008.
Jeg ser ikke bort fra at festivalen har en stor del av æren for at stjørdalsølet har overlevd som tradisjonsøl. Her må det forresten nevnes at lokalt kalles det helst maltøl, mens det er folk utenfra som stort sett kaller det stjørdalsøl. Utover på 1900-tallet stod det stadig dårligere til med tradisjonsbryggingen, og mange steder hadde gårdsbryggingen forsvunnet. Det sies at det var blitt mye kandissukker og variabel kvalitet på stjørdalsølet utpå 70- og 80-tallet. Så da de fremste bryggerne samlet seg Berri-hytta for å smake på hverandres øl, fikk det som bieffekt en spore til at alle la seg ekstra i selen for å brygge ølet både best mulig og tradisjonsmessig troverdig. Dernest har nok også såinnhusene og såinnhuslagene spilt sin rolle. Det at man ikke hadde kjøpemalt med røyksmak, gjorde at man var nødt til å malte selv om man ville ha rett smak. Det at flere gårder gikk sammen om ett felles såinnhus gjorde at tradisjonene lettere kunne overbringes mellom gårdene, og ikke hovedsaklig være basert på overlevering mellom generasjonene innad på hver gård.
De aller fleste bruker i dag stål eller plast i stedet for trekar, og det samme gjelder for andre moderne hjelpemidler. Men jeg traff faktisk én brygger der som fremdeles brukte utelukkende trefat og andre trekar for gjæring og lagring. Det var masse ekstra arbeid med renhold og trutning av kar, fortalte han, og ølet hans var godt. Det er vanlig at bryggere gjør mindre tillempninger der det er hensiktsmessig. Det er kanskje lett som utenforstående å rynke på nesen av det, fordi ofte vil vi at tradisjoner skal være så gamle og originale som mulig. Men da må vi huske at all tradisjon er i endring.
Satt på spissen kan vi si at en tradisjon som ikke lenger utvikler seg er blitt et dødt museumsobjekt og ikke lenger er en levende tradisjon. Det er mye bra i museumsobjekter også, men det er noe helt annen enn en levende tradisjon. Det kan jo ikke bli slik at «tradisjon» blir samlebetegnelse på det som er uhensiktsmessig og ineffektivt. Tradisjonen kan ikke skilles fra de som utøver og forvalter den, og det inkluderer å la den tilpasse seg nye tider og nye muligheter.
Det finnes vel knapt noe bedre eksempel på hvordan tradisjonen tilpasser seg enn hva man serverer maltølet fra. I riktig gamle dager brukte man trefat, mens på 60- og 70-tallet var det vanlig med melkespann. Da jeg smakte på det første gang, var det vanlig å servere det fra halvannen liters plastflaske for brus – gjerne en Cola-flaske. Om det var litt større kvanta, så ble det brukt 5 liters plastdunk. Men etter at man gikk bort fra pantbare gjenbruksflasker for brus, ble plasten i brusflaskene tynnere og dårligere. Samtidig er det blitt vanligere med store og staselige growlere i glass på 1-2 liter med patentkork, og dette er i ferd med å ta over. Man bruker det som er tilgjengelig og praktisk. Jeg snakket med en som hadde kjøpt sin flaske under et besøk på U Fleků i Praha, forøvrig det samme besøket der de etter en omvisning i bryggeriet spurte om å få kauke siden det tilfeldigvis akkurat da skulle settes på gjær på et brygg. De hadde fått lov til det, men de hadde visst skremt bryggeren som ikke var forberedt på hva et gjær-kauk var.
Dagene er korte, og etter et par timer med festival er det på tide på komme seg hjem før det mørkner
Ordføreren i Stjørdal var også på festivalen, og hun sa noen velvalgte ord om tradisjon som identitetsbygger. Hun åpnet med å si at maltølet var kommunens største sjanse til å komme på UNESCOs verdensarvsliste. Jeg spurte henne etterpå om de hadde konkrete planer om jobbe med det, men det var visst ikke så. Det var altfor mye byråkratisk arbeid med dokumentasjon og slikt, men hun var ikke kategorisk avvisende.
I år kom det også langsveisfarne gjester. Torkjel Austad fra Bygland Bryggeri og Bård fra Huldrevatn var der. Førstnevnte hadde faktisk tatt fly til festivalen i ens ærend, og han landet litt forsinket, omtrent i det den startet. Men generelt var det færre fremmøtte i år enn i tidligere år. Det har delvis med å gjøre at det har dukket opp flere lignende festivaler andre steder i Stjørdal. Det sies å være slike festivaler lokalt både i Hegra, Skjelstadmarka, Skatval og Lånke på de første juledagene, men med litt variasjon i tidspunkt og fokus. Sånn sett må man jo si at maltøltestfestivalen har blitt en suksess med flere avleggere, selv om det nå er litt glissent med folk på Berri-hytta enn tidligere.
Jørun Geving hadde regnet seg frem til at hvor stort maltølbryggingen var blitt. Det var 40 såinnhus i drift før jul, og anslagsvis 500 aktive bryggere det nå i 2022. Jeg mener å huske at han estimerte rundt 20 tonn malt og 370 hektoliter øl. Det tilsvarer omtrent batchstørrelsen på et brygg fra bryggverket på Ringnes på Gjelleråsen! Det er et digert volum, spesielt tatt i betraktning at det tradisjonsøl. Det er sikkert noen av bryggerne som eksperimenterer med litt med råvarer og prosess, men alle ser ut til å ha en klar formening av hvor ølstilen ligger. Når du blir servert en klunk med øl, sier bryggeren ofte noe slikt som at det gikk ikke helt ut i år, eller maltet ble litt hardt tørket, eller noe lignende. Det finnes en klar, felles, kollektiv oppfatning av stilen, og av hva som faller innenfor og utenfor og hva som ligger litt på grensa.
Pokalen med navnene til alle maltølkommisarene, påmontert ekstra sokkel for å få plass.
Sånn sett kan vi kontrastere det med for eksempel IPA som brygges av hjemmebryggere og håndverksbryggerier, der det ofte er svært stor spredning på hva som presenteres som IPA. Av og til får man inntrykk av at noe nærmest blir en ekte IPA bare fordi det står IPA på etiketten.
Jeg pratet litt rundt med folk, og det virket som de fleste brukte Idun Blå gjær, selv om det ble mumlet om at den hadde skiftet karakter etter at produksjonen ble flyttet til Sverige og de visstnok startet å bruke en svensk brødgjær. Jeg tipper at folkene bak Idun sjekket godt at den nye gjæren hadde samme egenskaper for brødbaking, men at de ikke tenkte på at det faktisk var blitt en gjær som også ble brukt i ølbrygging. Den andre vanlige gjæren å bruke i maltølet er undergjær fra E. C. Dahls. Denne har bryggeriet i alle år delt ut, og i tidligere år stod det en boks med gjær i et kjøleskap i vakta ved inngangen. Der kunne man kunne komme inn og ta med seg noe. Etter ombygningen har det blitt endret til at bryggeriet inviterer via epost og Facebook til å komme å hente helt fersk gjær en gang eller så i måneden.
Jeg er sikker på at E. C. Dahls mener det vel, siden gjæren har best av å bli delt fersk, fremfor å ligge i et kjøleskap der folk er innom og forsyner seg. Det er jo ikke minst en infeksjonsvektor å ha den liggende for selvbetjening. Imidlertid gjør det ting litt vanskelig for tradisjonsbryggerne, som tidligere har kunnet stole på at de kunne dra inn til Trondheim og hente gjær på bryggedagen. Dermed går det mer i retning av Idun Blå i stedet for Dahls-gjær. Her burde E. C. Dahls kjenne sin besøkelsestid og sørget for å gjøre gjæren litt mer praktisk tilgjengelig for bryggerne på Stjørdal, i hvert fall i ukene i forkant av jula.
Forøvrig, det letes fremdeles etter original tradisjonsgjær i Stjørdal, men uten at man helt har kommet i mål. Det er først og fremst Jørun Geving som har lett og fremdeles leter, og kanskje klarer han å finne frem til original tradisjonsgjær som kan vekkes til live. I så fall ville vi hatt gjær fra før kjøpegjæren tid, fra den gangen man måtte ta vare på gjæren fra brygg til brygg. Gjæren er det manglende mellomleddet i maltølet fra Stjørdal. Maltingen er godt tatt vare på i tradisjonen, humleplantene vokser rundt på gårdene, og bryggeteknikken praktiseres ennå. Men gjæren tar gått tapt, for verken Idun Blå eller Dahls-gjær kan ha vært brukt særlig langt tilbake i tid.
Og så, etter et par timer med smaking, sanger, flaggheising, taler, protokollføring, ... så ble flagget firt og alle gikk hver til sitt.