four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  onsdag 21. januar 2015

Porterafteninntrykk

Onsdag kveld i forrige uke var Steinar Hamre og jeg i Oslo på en porteraften med hjemmebryggere og andre, med fokus på de to premiebryggene ifra konkurranser ved Norbrygg, der vinnerølet var en baltisk porter. Steinar og jeg var de heldige vinnerne av den ene konkurransen, og hadde gleden av å kjede de fremmøtte med å fortelle historien bak bryggingen av ølet.

Men la meg fokusere på lokalene. Verter for kvelden var Ringnes og Nøgne Ø, og kvelden ble avholdt i Festsalen til Ringnes. Det er kanskje mange som har et inntrykk av Ringnes som et industrikonsern, men det er viktig å huske at i industrihistorien har mange bedrifter – også Ringnes – vært mesener og har ønsket å brygge opp noe varig. Man sponset kunst, kultur og vitenskap, og ikke primært utfra reklamehensyn. De har ofte vært foregangsbedrifter innen sosiale tiltak og ryddige arbeidsforhold, og har gått mye lengre enn det lovene har krevd. Og ikke minst har utsmykket lokalene sine langt utover det som var påkrevd av praktiske og funksjonelle behov.

For Ringnes' vedkommende var et av høydepunktene i 1929, da de bygget om den gamle stallen med tilhørende høyloft til festsal. Salen er innvendig utelukkende laget av gamle tønnestaver i eik. Ikke en spiker er synlig i hele salen, til tross for at tak, vegger og gulv er laget med gamle tønnestaver. Det er et fantastisk rom, der håndverket i interiøret matches av kunsten, malt av Per Vigeland. Det er digre portretter av bryggeriets grunnleggerne på den ene veggen, og motiver fra polferdene til Nansen og Sverdrup på den andre veggen. Bildet under er tatt fra underetasjen ved inngangen, men Ølportalen har et innlegg med flere bilder som viser selve Festsalen. Og husk at alt av tre er laget av eikestaver fra gamle ølfat. Alt!

Fra underetasjen i Ringnes Festsal
Ringnes Festsal

I 1929 var forbudstiden i Norge helt klart over, og produksjonen av øl var forlengst kommet igang igjen. Alkoholforbudet var også over eller på vei tilbake i de fleste andre land. Avholdsbevegelsen var fremdeles mektige men klarte ikke lengre å rekruttere så bra. Det hadde vært økonomisk opptur gjennom mesteparten av 1920-tallet (om vi ser bort fra hyperinflasjonen i det krigsbegjeldede Tyskland). Fremtiden så lys ut. I Tyskland rådet fremdeles den demokratiske Weimar-republikken. Koloniene gikk så det suste. Første verdenskrig var kommet på et tiårs avstand og optimismen rådde. Børsen steg og steg. Egentlig var 1929 et veldig godt år, i hvert fall om du ser på første halvdel. Og Ringnes ferdigstilte Festsalen i det året.

Maleriene på den ene veggen i Festsalen viser de to polekspedisjonene som Ringnes Bryggeri sponset. Den første var Nansens ferd med Fram mot Nordpolen (1893-96) der han kom til 86°13,6'N sammen med Hjalmar Johansen. Ringnes bare delfinansierte ferden, men det må ha gitt mersmak, for de fullfinansierte Otto Sverdrups ekspedisjon med Fram til nordøstlige Canada og nordvestlige Grønland (1898-1902). Maleriene er malt rundt tredve år etter, og de er holdt i en storslagen og nasjonalromantisk stil av den typen som snart skulle gå av mote. Sverdrup hadde som takk for finansieringen oppkalt tre øyer etter bryggeriets eiere: Amund Ringnes' øy, Ellef Ringnes' øy og Axel Heibergs land. Norge hevdet suverenitet over øyene, som var digre, men ubebodde, ugjestmilde, utilgjengelige og omgitt av Canada.

Og så kom krakket på Wall Street høsten 1929. Det var samme år som Festsalen stod ferdig. Og det var samme år som Norge byttet fra seg de tre øyene mot å få engelsk og kanadisk støtte for sitt overherredømme over Jan Mayen. Men selv om Nansen ikke nådde Nordpolen og Sverdrup plantet det norske flagget i øyer som Regjeringen temmelig useremonielt byttet fra seg, så var især Nansens ekspedisjon særdeles vellykket fra et vitenskaplig synspunkt. Nansen var en av de viktigste skaperne av oceanografi som vitenskap, og mye av arbeidet stammet fra reisen med Fram.

Man skal ikke klage på omgivelsene, stilen og de historiske vibbene når man smaker øl i et slikt rom. Jeg vil kort og godt kalle det særdeles standsmessig.

Jeg skal ikke si så mye om de to ølene vi smakte. Det er to temmelig forskjellige øl, innen en stil som spenner om så mye, og ikke minst en stil der vi både har kontinuerlig bryggede eksempler, men også der vi har hatt en «revival» som har tatt stilen litt lengre ut. Egentlig har baltisk porter blitt en samlestil som truer med å måtte deles i 3-4 underklasser, med kollisjonsfare i retning Imperial Porter, Moderne Porter og Stout, og Forreign Extra Stout for å nevne noen. Øltaxonomikere har det sannelig ikke lett for tiden.

Nøgne Ø Gottes Hülfe in der Noth er et øl som gav meg mer mørk maltsmak og lavere restsødme – som var designkriterier vi forsøkte å unngå. Nettopp derfor var det interessant å smake dem mot hverandre og se hvordan de smaksmessig spiller på ulike strenger.

Vårt eget øl har utviklet seg endel siden det ble sluppet. Ingen skal kunne påstå at øl kun utvikler seg dersom det ligger på gjær på flaska. Jeg synes at den kraftige, nesten eksplosive kaffe- og sjokoladearomaen er blitt mindre, spesielt utover i smaken. Samtidig kommer det kraftigere frem en karamellaroma, nesten smørkaramell. Hei, vent litt! Smørkaramell? Er ikke det diacetyl, noe som visstnok ikke skal være i denne stilen eller i norsk undergjæret øl generelt? Sigrid Stretkvern hadde også merket det, og kjørt porteren en ekstra gang foran Ringnes' sensoriske smakspanel, som konkluderte med at dette ikke var diacetyl, men en annen smørkaramell-lignende aroma. Så vi kunne puste lettet ut.

Ellers var noe av det mest interessante å prate med alle folkene som var der. Jeg diskuterte sammenligninger mellom øl og klassisk musikk med Bent Engen i NorØl (han mente NØ-porteren var lekende haydensk, mens Polaris-porteren var litt mer som Beethovens sene og komplekse strykekvartetter, og jeg er enig!) Folk fra utelivsbransjen fortalte om hvordan det var å selge ølet. Bryggerne gav glimt innsiden i bryggeriene. Det var for eksempel interessant å diskutere det nye E. C. Dahls bryggeri med de som akkurat nå sitter og designer det.

Det ble servert middag, en portergryte med begge typer portere, med brød bakt med begge typer portere og en aioli-saus med begge typer portere. Alt var godt. Øl i mat er godt.

Forøvrig er visst lagrene av Polaris-porter nå på det nærmeste tømt. Snipp-snapp-snute …