Ølmessa Beer15 i Trondheim

Idag var jeg innom Beer15 i Trondheim, en liten ølmesse av stor kvalitet.

Det mest givende på slike messer er at det blir et brennpunkt der mange spennende, toneangivende og innsiktsfulle ølmennesker treffes. Det finnes knapt noe mer interessant enn å mingle rundt og spille verbal ball med folk og høre hvordan de ser på ting-i-tiden.

Så jeg fisket etter oppskriftsdetaljer fra Menno ved De Molen på hvordan de får den fine, brede maltpreget mørke stouter (hint: litt av hvert av masse mørke maltslag opp til 1400 EBC). Så fikk jeg ut av folkene som stilte med Chimay hvorfor store flasker modnes annerledes enn små (hint: visstnok kun forskjellen i volumforholdet mellom headspace og øl). Ifra Baladin klarte jeg ikke finne ut hva som gav dette bryggeriet sitt egen bryggeripreg, selv om vi var innom mange alternativer. Malmgården ifra Finland gav en overbevisende leksjon i hvorfor emmer er et godt alternativ til mer moderne hvetesorter.

Jeg er alltid opptatt av hvor trendene går. Det er lett å ekstrapolere – det er bare å trekke en rett strek fremover. Men trendene skjerer alltid litt ut til siden, og det er alltid vanskeligst å forutse når de er i sin tidligste fase. Hva mente folkene idag om trendene?

Når jeg snakket om de neste store øltypene, var det ingen som snakket om imperial og ekstrem og grenseoverskridende. Avhengig av hvem du spurte, gikk trenden mot session, mot lysere, mot mildt til middels syrlig, mot frukttilsetninger, og ikke minst mot hvete som ingrediens.

Hveteøl har lenge vært den eksentriske grandonkelen i ølverdenen. Han som er tolerbar sålenge han ikke gjør noe ut av seg, men som deretter kun er til å leve med i små porsjoner. Hveteøl har sine blodfans, men i det store og det hele kommer de ofte i «og-forøvrig-har-vi-også-kategorien». Dersom folkene på Beer15 er rettesnor, er kanskje hveteøl på vei opp og frem, og spesielt berliner weisse og witbier.

Samtidig er det en klar trend mot svakere øl, eller session beers. Jeg slo frempå at det kanskje var fordi hipstere og ølnerder er i ferd med å bli eldre og begynner å stifte familie. Da er kanskje ikke heftige kvelder og fuktige netter på pub et reelt alternativ. Få protesterte på forklaringen, og flere var enige. Et annen mulighet er at det i økende grad er pilsnerdrikkerne vil ha craft-beer, og at de ikke vil ha det for sterkt.

Utesteder med kundegjennomsnittsalder nærmere 50 eller 25 erfarte det motsatte, at folk fremdeles klatret oppover mot mer IBU, EBC og ABV. Kanskje var det fordi denne aldersgruppen diltet litt etter. Kanskje var det fordi deres unger hadde flyttet til hybel og etterlatt foreldrene et hav av tid.

Men hvor reelle er disse trendene. Surøl er lett å brygge, men det er vanskelig å brygge dem godt, så kanskje surøl er en trend, men det spørs om det blir stort. Det samme gjaldt bær og frukt og krydder.

Fremfor alt virket det som klassiske øl var på vei tilbake. Det velprøvde. Det som man vet fungerer. Britiske pale ale og bitter ble nevnt, balanse var et annet hyppig brukt ord. Ølverdenen synes å parallellforskyve seg fra wow-opplevelser til mmm-opplevelser.

Noen mente at nordmenn er svak for det søte, og at bitre og spesielt tørre øl var litt på vei ut. Kanskje er det fremdeles håp for bayer og bokk? Fremdeles sitter humla i høysetet, men det er enda mer fokus på smak og aroma enn på bitterheten.

Lokale råvarer var også stort. Alle var på jakt etter de interessante smaksgiverne som gav det lille ekstra uten å ta overhånd. Aller helst skulle det være lokalt. Om du har store aksjeposter i industrielle malterier, så selg og kjøp deg opp i små og lokale malterier og sære humleplantasjer. Baladin dyrker kornet selv, og de har en eksperimentell åker med humle som de bruker i enkelte øl.

Ellers var det mye fokus på hvem som har fått hvilke agenturer for hvilke bryggerier, hvem som distribuerer hvilke øl, hvem som har hvilke prosjekter på gang. Da jeg spurte de utenlandske utstillerne hva de mente om Trondheim i forhold til Oslo, var det tydelig at Oslo var mer stivt og stressa. I Trondheim drakk vi opp smaksprøvene, mens i Oslo ble de i betydelig grad helt ut.