Valdres Gardsbryggeri konkurs

Det er åpnet konkurs ved Valdres Gardsbryggeri, som var et av de eldre norske småbryggeriene. Jeg vet ikke om de kommer tilbake med en refinansiering eller noe slikt, men det er uansett dårlige nyheter for dette bryggeriet.

Valdres Gardsbryggeri hadde sluttet med pubkvelder for en måneds tid siden, men signaliserte da at de hadde intensjoner om å fortsette å brygge, kan vi lese i Avisa Valdres (paywall). Der kan vi også lese at det er sviktende besøkstall som er grunnen til at de la ned pubkveldene, som var på siste lørdagen i hver måned. Dog, siste kvelden – 28. april 2018 – var det stappfullt av folk som ville få med seg slutten.

Dette er et av de eldste småbryggeriene, og kanskje det aller første gårdsbryggeriet med tilvirkningslisens i Norge i moderne tid. Det var det første bryggeriet der jeg smakte på øl brygget med elementer av tradisjonsbrygging. De brukte nemlig einerlog til bryggingen, i hvert fall i brisk-ølet sitt. Jeg husker at den spesielle harpiksaktige smaken overrumplet meg på en positiv måte, og som preget meg og åpnet øynene for at det fantes noe mer enn anglo-amerikanske ølstiler.

Jeg besøkte dem i 2006 på rakfiskfestivalen. Det var egentlig en festival der Ringnes pils var offisielt festivaløl og tapetserte området så langt øyet kunne se. Men vi var innom gardsbryggeriet på vei til festivalen, og på lørdag formiddag hadde de stand i Fagernes, der de serverte ølet sitt. De to bak bryggeriet hadde alltid glimt i øyet og serverte et lite men godt utvalg ølstiler. De hadde tre faste øl: en lys «Kvek» som er lokal dialekt for kveik, en mørk «Staut» som vel er samme ordet som engelsk stout, og en «Brisk» med einer. I tillegg kom jule- og festivaløl.

Ølet deres ble solgt på flasker på 75cl eller 200cl – med svingtopp – med mindre det kom fra fat. Jeg husker at det var heftig pant på flaskene, men de var skikkelig stilige, og jeg beholdt dem alle sammen. Bryggeriet deres var såvidt jeg husker levert av Leif Stana i Tyssedal. Han har levert flere av de mellomstore bryggeriene på noen hundre liter rundt om i landet, og er vel fremdeles i bransjen med såkalte terrassebyggerier. Såvidt jeg husker var dette et bryggeri etter de samme prinsippene som Speidel og Grainfather – men uten den elektroniske styringen.

I starten var det tre eiere i bryggeriet, men det ser ut til at den ene trakk seg ut og aksjene ble solgt til et større antall personer. De to som ble bryggeriets ansikt utad var Tor Einar Rogne og Knut Sigbjørn Lien. Dessverre døde Rogne brått for en tre års tid siden, og etter det kom Egil Bjørsland inn som brygger. Rogne var ansatt i Bioforsk på Volbu, og var involvert i et prosjekt for å finne og teste gode norske byggslag for øl. Såvidt jeg vet maltet de også testkornet i en mindre skala. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det gikk med dette prosjektet etter at han døde.

Bryggeriet har drevet tilsynelatende bra over årene. Det siste regnskapet som er levert er for 2016, og selv om det ikke er rosenrødt, så er det heller ikke så ille, i hvert fall ikke alle de andre bryggeriene tatt i betraktning.

Min aller første opplevelse av Valdres Gardsbryggeri var 31. juli 2004 ifølge smaksnotatene mine. Min kone og jeg hadde vært sørover, blant annet på øltur i Belgia, og på veien hjem til Trondheim tok vi omveien via Valdres i ens ærend med overnatting for å kunne gå på puben de dengang drev på Beitostølen. Puben lå litt bortgjemt, og vi var der vel utenfor sesongen, men det er et pubbesøk jeg husker med glede, der vi smakte oss gjennom Kvek, Brisk og Staut og kjøpte med et par av de klassiske ølglassene deres, som i flere år ble brukt som standard smakeglass hjemme hos oss.

Det er leit at det endte slik, men alle ting har sin tid og sin slutt. Forhåpentligvis får de til en refinansiering så de kan starte opp igjen. De gode opplevelsene rundt dette bryggeriet vil i hvert fall leve videre.