Brygerier som har lagt ned

Når det åpner så mange nye bryggerier, er det lett å glemme de nye bryggeriene som allerede har forsvunnet. Bevilg deg gjerne ett minutts stillhet for å minnes dem, om mulig over en øl.

Mange av dem var velfunderte bryggerier som måtte legge ned på grunn av uflaks, manglende planlegging eller kort og godt fordi de var for tidlig ut. Noen slet med infeksjoner, den evige pinen for bryggere som opplever at ølet deres ikke er oppdrukket i løpet av uker og dager, men måneder og år. Noen slet med distribusjon og markedstilgang. Andre var kort og godt ikke interessert i å start noe storbryggeri.

flasker og glass fra nedlagte bryggerier

Flasker og glass fra noen nå nedlagte bryggerier, fra relikviesamlingen min.

kilden i kursiv

Her er ni bryggeriskjebner i korte trekk:

Båtbryggeriet la ned i 2006, som en av de aller første mikrobryggeriene som la inn årene. De holdt til på Vestnes, en ferjetur ifra Molde. Bryggeriets standardutvalg bestod av to øl: Styrbord og Babord – med rød og grønn flaskekapsel. De fokuserte mest på lokalmarkedet, hvilket er en farbar vei idag, men kanskje markedet for spesialøl var for glissent til det den gangen. Det som tok knekken på dem var visstnok at de mistet lokalene sin, samt at det var mye arbeid og lite lønn for strevet. Utstyret ble solgt videre. Et forsøk på å starte opp på ny året etter lyktes ikke.
Små vesen la ned ølproduksjonen inn i det stille rundt 2010. De holdt til i Bagn i Valdres, i lokaler som hadde huset en bank. Konseptet deres dekket både bryggeri og bakeri. Med seg på laget hadde de en vinimportør. Bryggeriet slet med infeksjoner fra første dag, og endte opp med en rekke batcher med intenst surt øl. Faktisk godt øl, men surt. Deres hovedprodukt var Små Vesen Kvernknurr ESB. Dersom de hadde presentert den litt vagt som «Spesialøl fra Valdres», er det mulig de hadde klart seg. De hadde også blant annet en Yme pils. Inspirasjonen – og navnet – til bryggeriet kom fra australske Little Creatures. Når sant skal sies, så fikk de orden på rensligheten til slutt. Omkring batch #7 eller så kjøpte jeg en flaske som var helt grei, men bryggeriet var da allerede merket for livet som «små sure vesen». Deler av utstyret endte hos Kinn og muligens senere hos Austmann. Det sies at de hadde kjøpt utstyret av Båtbryggeriet.
Ni muser brygget opprinnelig med personale fra spisestedet selv, muligens med tilknytning til et bryggelaug i Meldal, på et 20 liters anlegg. Så vidt jeg vet ble bare én batch servert, selv om to eller tre ble brygget. Deres IPA var flat og ikke spesielt IPA-aktig. Deretter inngikk de samarbeid med de to som senere startet To Tårn, slik at de brygget for Ni Muser, on site på 2 stk 50 liter Speidel, men på Ni Musers lisens. Jeg smakte aldri disse variantene, men det fungerte visst bra. Etter at To Tårn startet eget bryggeri har såvidt jeg vet Ni Muser fått øl med egen oppskrift og etikett fra dem. Ni Muser har meg bekjent ingen ambisjoner om å ta opp bryggingen igjen.
Byggeriet Pub var en utested i Oppdal, der eieren var hjemmebrygger. Egentlig var utestedet mest et tradisjonelt utested, med høy turist- og after-ski-faktor. Eierens hjemmebryggerhobby gjorde at han skaffet seg lisenser for å brygge øl til puben. Flere typer ble servert, men stedet fremstod ikke som fokusert på håndverksbrygg, og tilbudet av eget brygg var muligens lite og tilfeldig. Etter noen år ble stedet solgt, og nye eiere har ikke ønsket å videreføre konseptet, som tross alt var et hobbymessig add-on til puben. Stedet var spesielt ved at det var noen temmelig sære (men liberale) tolkninger som kommunen hadde rundt regelverket.
Nekolai Pøbb og Kafe i Selva i Agdenes i Sør-Trøndelag var en av de tidlige mikrobryggeriene. Det var en tidligere norgesmester i hjemmebrygging Lars Selven. Han var nabo til kaféen og brygget for den i hvert fall fra sommeren 2004. Ølet var bra, men volumet var nok lite og mest som et supplement til øvrige drikkevarer. Pøbben lå i et mikrokjøpesenter, sammen med en dagligvarebutikk og en frisør, på et ikke veldig tett befolket sted. Bygningen brant ned i slutten av 2007, og mikrobryggeriet endte der og da.
Yttervik gård brygget i en periode på fem år for servering til besøkende på gården. Spesielt tror jeg de spesialiserte seg på urteøl med råvarer fra egen hage. De måtte imidlertid refokusere tid og ressurser, og prioriterte bort ølbryggingen. I stedet serverer de nå øl fra nærliggende mikrobryggerier, blant annet Ølve på Egge.
Atna Bryggeri tok over utstyret etter Østerdalen bryggeri i 2005, og det viste seg å være litt for stort og ikke spesielt velegnet. Det var forøvrig fjerde bryggeriet som forsøkte seg med dette bryggverket. Det var en dugnadsinnsats der blant annet tegneren Morten M. og Nøgne Ø-gründer Gunnar Wiig var med. Bryggeriet hadde en viss suksess med flere øl, ikke minst Mopedøl. Generelt brygget de relativt lyse og humlemoderate øltyper, og fikk derfor ingen fanskare blant ølentusiastene. Høsten 2006 ansatte de daglig leder, og våren etter toppet en konflikt seg som gjorde at de opprinnelige grunderne forsvant ut. Det ble krangel og advokater ble trukket inn og det endte med en opprivende konflikt. En periode fikk de nye bryggerne visstnok ikke full tilgang til bryggeriets oppskrifter. Det toppet seg frem mot sommeren, før det roet seg med ny og erfaren (les: konfliktdempende) styreleder. De måtte likevel legge inn årene våren 2008. Dog oppstod det et nytt bryggeri som formelt heter Atna Øl, men som mange forveksler med Atna Bryggeri.
Studenten Johann Albrecht på Carl Johans gate i Oslo er kanskje Norges første mikrobryggeri i moderne tid. Såvidt jeg vet var det Hansa som stod bak driften, mens konseptet var hentet fra den tyske bryggeripub-kjeden Brauhaus Johann Albrecht. Jeg anslår at bryggeriet må ha vært i drift på sent 80-tall eller tidlig 90-tall. Ifølge personer som besøkte stedet, var innsatsen fra Hansas bryggere tildels litt lunken, à la hvorfor skal vi brygge på dette lekebryggeriet her i Oslo, når vi har en utmerket bryggeri hjemme i Bergen? Relativt lite er kjent om dette bryggeriet, dels fordi det ikke ble noen suksess, og dels fordi det både oppstod og forsvant før ølentusiaster flest begynte å interessere seg mikrobryggerier.
Tromi Bryggeri var opprinnelig en brusprodusent (Trondheim Mineralvannfabrikk), men de ekspanderte inn i ølbryggingen rundt 1991. For så vidt brygget de greit nok øl, med Tordenskjold pils som eget hovedprodukt og Hakon Pils for dagligvarekjeden Hakon. Dog fikk de trøbbel med infeksjoner, noe som påvirket holdbarheten. Etter sigende bommet de tidvis på 4,7%-grensa, men uten at de ble tatt for det. Bryggeriet gikk økonomisk dårlige tider i møte da de så vidt jeg forstår mistet agenturet for Pepsi-Cola og bryggingen av Hakon Pils forsvant. De la ned i 1999.

Akkurat dette var bare noen få av bryggeriene som har gått inn de sist tiårene, det er flere bryggerier enn dette som ikke lengre finnes, men vi kan ta en runde på dem senere. Det interessante spørsmålet er imidlertid, hvorfor gikk de inn? Disse bryggeriene viser et betydelig mangfold av konsepter, motivasjoner og ambisjoner – men de har alle den felles skjebnen at de ikke lengre finnes.

Noen var forut for sin tid. Noen taklet nok ikke overgangen fra å hjemmebrygge øl som venner og bekjente skrøt av, til å brygge øl som særinger langt borte drakk etter mangfoldige måneder. Noen slet med infeksjoner. Noen mistet kort og godt lokalene av andre årsaker. Noen gikk kort og godt konkurs fordi det ikke lønte seg. Noen fant ut at det ble for mye arbeid. Noen fant at de måtte prioritere tid og ressurser på andre ting. Noen hadde uflaks og ble offer for forhold de ikke kunne rå over.

Vi ser gjerne på Nøgne Ø og Haandbryggeriet som en slags garanterte suksessbedrifter. De startet med den rette aktiviteten og kompetente personer på det perfekte tidspunktet, og dermed var det nødt til å bli en suksess. Men når du hører grunnleggerne bak dem fortelle om historien deres, så fremstår det ikke som noen nedoverbakke-motorvei til suksess. Tilfeldigheter, uflaks og eksterne rammebetingelser kunne like gjerne ha dyttet Nøgne Ø eller Haandbryggeriet inn på denne lista – eller noen fra denne lista kunne blitt dyttet opp og frem til en ledende posisjon i mikrobryggeri-Norge.

Derfor er det instruktivt å se på de som ikke lengre er med oss, når vi skal kikke fremover og spå hva som skjer med alle de mikrobryggeriene som nå nylig er startet eller ligger i startgropa. Rett nok er markedet for mikrobrygget øl nå bedre enn for 3 eller 5 eller 10 år siden. Men mange av disse problemstillingene er likevel relevante idag, og det blir ikke bedre av at det er mange om beinet, og at trender som den mikrobryggeribølgen vi har sett og fremdeles ser er en bølge.

Som alle bølger og trenger vil den den nå et høydepunkt, og så vil den synke før den flater ut. Det interessante er ikke først og fremst hvem som overlever oppturen til høydepunktet, men når høydepunkte blir og hvem som overlever nedturen derfra og til den nye normalen?