Austmann slipper de første ølene sine

Så var dagen kommet da Austmann offisielt skulle slippe ølene sine. Vi har ventet og ventet … og ventet på det som nå er det største mikrobryggeriet i Trøndelag – en plassering vi må finregne på når To Tårn har fått tunet inn bryggingen på sitt hovedanlegg.

Det var stinn brakke på Den Gode Nabo, som var fyllt med 130 gjester. Det er egentlig langt flere enn det er behagelig å parallellservere smaksprøver til, men litt forsinkelser forsterker bare øltørsten.

Jeg har skrevet endel før om bryggeriet (her og her), og jeg hopper her over det som ville blitt ren gjentakelse.

De stresset ganske klart at det neppe ville ha blitt noe bryggeri om ikke de hadde slått seg sammen. Thomas Sjue og Vinko Lien Sindelar har begge bakgrunn fra Trondhjem Mikrobryggeri, og de holdt i lang tid på med ukentlige mandagsmøter for å planlegge bryggeriet sitt. Anders «Coop» Cooper var giret på å starte eget bryggeri i Tønsberg. Begge settene med bryggeriplaner hadde store hvite flekker, og det var ikke før en felles bekjent koblet dem, og de så at de utfylte hverandre, at det hele skjøt fart. I tillegg var de også brutalt tydelige på at uten et eksternt styre, ville de ha trådt feil både hyppigere og mer brutalt. Det er en god lærdom å ta med seg for folk som går med en liten mikrobrygger i magen: Det er ikke slikt vanlig dødelige klarer å dra i land alene. Skaff deg samarbeidspartnere som utfyller din kompetanse.

Så var det ølene. Opprinnelig var visst ambisjonen et juleøl i 2012. Senere mener jeg å ha hørt at det initielt skulle releases fjorten øl i sommer, litt senere ble det sagt åtte, og så ble det fem øl men alle fra eget anlegg. Det ble fem øl, men bare ett fra eget anlegg. Lærdommen er at bryggeristart er en arbeidsintensiv virksomhet som er styrt av Gruk-sannheten om at Ting Tar Tid. Uventede ting dukker opp. Logistikk er ikke en trivialitet.

Ølene som ble servert var:

Austmann Bastogne: Ølet er oppkalt etter gjæra som skal brukes, WLP510 «Bastogne», som egentlig er Orval-gjæren, men uten brettanomyses. Denne gjæren vil bli en av de to faste «husgjærene» hos Austmann, men den versjonen av ølet vi ble servert var den batchen som var brygget hos Kinn, og der hadde de brukt Kinn sin gjær. Espen på Kinn har valgt seg Wyeast 3787, dvs Westmalles gjær, som sin belgiske husgjær. Strengt tatt er jo da ølnavnet misvisende, men som de pekte på: skulle de skifte navn for hver justering av oppskriften, så ville det bli en rik etikettdesigner og et fattig bryggeri. Ølet er en saison og er gjæret på 26°C og holder 5,5%.
Austmann Crater Lake: En US Pale Ale med navnemessige aner tilbake til Vinkos hjemsted i sydre Oregon. Også denne er brygget hos Kinn, og den bruker derfor Kinns engelsk husgjær Wyeast 1318 «London Ale Yeast III». MrMalty påstår at dette er Boddington, men det kolliderer med navnet, siden Boddington er et Manchester-bryggeri. Andre påstår den er ekvivalent med WLP002, som MrMalty påstår er Fullers. Tja … Uansett er dette et litt bastardøl, med Cascade og Centennial og kanskje noe fra New Zealand, kombinert med en engelsk gjær. Det blir interessant å smake den i ny versjon med en amerikansk gjær.
Austmann Tre Gamle Damer: Ølet er oppkalt etter de tre byggernes økonomiske mesener: to mødre og en tante. Dette var også det første ølet de brygget hos Kinn, deres batch #1, eller prebatch #1. Ølet er en belgisk pale ale, og det samme gjelder for gjæra her som for Bastogne. Litt interessant er det også at Crater Lake og Tre Gamle Damer bruker eksakt samme oppskrift, bortsett fra gjæren … «og kanskje noe finishing hops,» la Coop til. Ølet er gjæret på «lav» temperatur og holder 5,5%.
Austmann Årevette: Også dette ølet er brygget på Kinn med engelsk gjær, selv om stilen på ølet er amerikansk. Opprinnelig hadde Coop tenkt det litt annerledes, som en amber, men ble nedstemt av de andre, og det ble en mer rettet mot en Irish Red.
Austmann Number Nine: Dette er en UK IPA som er brygget som et engangsbrygg og var overhodet ikke planlagt. De skulle brygge et amerikansk øl, men en av valsene på maltmølla løsnet på det ene festet. Dermed ble mye av malten ikke knekt. Dette ble ikke oppdaget før meskingen var over, og alternativene var enten å brygge et håpløst svakt øl, helle det ut, eller å koke det inn. De valgte siste alternativ, hvilket betyr at ølet har rikelig med karamellisering etter seks timers innkoking. Dermed måtte de også skifte humleprofil, siden karamell ikke fungerer så godt med en US ale. Ut av det hele kom batch #9, som fungerer forbausende bra.

Litt mer om batcher og slikt. De brygget fire batcher hos Kinn, og de var alle med i smakingen. Deretter har de frem til releasen brygget 14 batcher på Høvringen.

De fortalte også endel anekdoter fra livet på et bryggeri. Det er opptil 14 timers arbeidsdager og temmelig intenst – og kanskje ikke helt kompatibelt med familieliv i lengden. Det virker som om Coop er den største perfeksjonisten av dem. Ikke bare er han et levende leksikon rundt alt som har med brygging, hans commitment på kvalitet, evig forbedring og oppskriftsflikking må være blant det mer ekstreme i mikrobryggeri-Norge. Da de pitchet gjæren i første batch på Høvringen, sov han der fire nett i strekk, så kan med noen timers mellomrom kunne stikke innom gjæringsrommet og se hvordan gjæren hadde det og om gjæringen tok den forventede retningen.

Strategien deres fremover er å produsere for puber og restauranter med distribusjon gjennom Beer Entusiast. Butikkmarkedet var egentlig ikke så attraktivt for dem, for sksl man i butikk, må man innom de store kjedene, og da sluker de raskt hele produksjonen, men uten at det ligger særlig attraktive økonomiske marginer i det. For Austmann var det langt mer interessant å bygge relasjoner til puber og restauranter gjennom en dyktig distributør, og deretter kvalitetssikre stabile og ferske forsyninger til dét markedet. Pol-markedet skulle de etterhvert inn på, men det var et for langt og tidsmessige langtekkelig lerret å bleke til at det var en sentral del av strategien på kort sikt. Dog vil det komme to juleøl på polet: en «voldsom» på 11-12% og en «mer normal» på 6,5-7% med forsiktig krydring. Arbeidsnavnet for den sterke var visst «Hurray for Mr. Jesus», og det var visst kommet i et øyeblikks inspirasjon.

Det kom spørsmål fra publikum om Austmann var redd for konkurranse fra andre mikrobryggerier. Svaret var kort og godt «nei», men de presiserte at det ikke var fordi de ikke respekterte andre norske mikrobryggerier. I deres verdensanskuelse var mikrobryggeriene et par-tre prosent av ølmarkedet, selv om man brukte litt vide definisjoner. De mente lekkasjen fra pilsnermarkedet til mikrobryggerimarkedet var så stor at det ikke egentlig var noe behov for å konkurrere mikrobryggeriene imellom. Deres strategi var å plukke opp markedsandeler fra Ringnes og de andre store, ikke gjennom å ukonkurrere pilsen, men ved å plukke opp øldrikkere som begynte å se seg om etter noe mer enn pils.

Her tror jeg det også er nyttig å se til Vinkos hjemstat Oregon, som er kjent som et meget interessant øl-Mekka. Her i Norge ser vi få av ølene derifra, men lokalt virker det som om bryggeriene der har utviklet en samarbeidsånd snarere enn et konkurranseinstinkt. Mye av det Austmann sier og gjør peker i retning at de mener det er en fordel for dem selv og deres bryggeri at det er mange bryggerier og gode utvalgspuber i Trondheim. For jo flere bryggerier det er, desto flere folk trekkes hit, og jo mer gavner det hvert enkelt bryggeri.

I denne filosofiens navn svarte de da også et rungende «ja» da de ble spurt om de ville dele overskuddsgjær med hjemmebryggere.

Vi gleder oss til det kommer flere øl fra dem, især flere øl som er brygget «hjemme» på Høvringen. Til nå har vi kun sett Number Nine, og det var opprinnelig et feil-brygg. Grunnen er tidsnød, men det virker som det kommer flere release-events med Austmann rundt om i landet i tiden fremover, og kanskje utvalget blir litt annerledes der.

Oppdatering: Jeg rotet med typene for hva Coop ønsket med Årevette og hva de til slutt siktet på. Det er rettet opp nå.