Åpning av Gulating i Trondheim

Dagens ølnyhet i Trondheim var åpningen av Gulating ølbutikk. Jeg kom dit en halvtime etter åpning, og jo nærmere jeg kom, jo flere personer så jeg med tyngende Gulating-plastposer. Butikken ligger strategisk godt plassert noen meter fra bussholdeplassene for vest- og sydgående ruter.

Inne i lokalet var det stappfullt. Det er forsåvidt et lite lokale, tekkelig malt i meglerhvitt, tapetsert med billighyller og fyllt til randen med øl. Det er også et midlertidig lokale, så de har ikke ønsket å legge mer i det enn hva som er tvingende nødvendig. Et stort pluss er et nordvendt butikkvindu, men vi ser neppe det videreført i den permanente butikken. Butikken betjenes av høyst kompetent personale, stilfullt utstyrt med forkleder med logo.

Tommy Holen Helland hos Gulating

Butikken var stappfull av folk som hadde tatt seg turen dit for å være med på åpningen. Selv Inge Staldvik, Årets Ølhund i 2011, hadde tatt seg en meget lang tur. Han er pubvert på Skjenkestova i Skorovas, puben som fremdeles rangerer som en av de aller fineste pubopplevelsene mine. Kristian Berger fra Dahls var der, og han smilte bare finurlig og lettere sprekkeferdig når jeg spurte om ikke dette gav konkurranse til deres eget ølutsalg.

Utvalget er bredt, over 200 ulike øl. Den største andelen er norske mikrobryggerier, dernest britiske øl, litt fra Tyskland, Danmark og Tsjekkia. Det var også noe norsk pilsner, men forsvinnende lite i forhold til for eksempel Meny, som teppebomber hyllene med alt av norsk pilsner når de skal ha «instant ølutvalg». I butikken til Gulating har noen samlet inn øl fra utallige små norske mikrobryggerier som tilsynelatende har grodd opp på hvert et nes og inne i hver en fjord. Det ligger arbeid bak slikt, og det gav en overveldende følelse av bugnende overflod som enhver ølentusiast må like.

Men hva glimret med sitt fravær? Først og fremst alt over 4,7%. Det er rundt 20 år siden ølbutikkene forsvant. Man hadde endog en bransjeforening for ølbutikker med tresifret antall medlemmer. Og så forsvant sterkølet inn på polet, og i praksis forsvant både eksportølet og bokkølet. Dermed forsvant også mye av levegrunnlaget til mange av ølbutikkene, bortsett fra der kommunale ølmonopol gav dem kommersielt asyl. Det var lenge et paradoks i Norge at det beste ølutvalget i butikk fant du i gamle avholdskommuner. Men nå er vi igang igjen, dog bare opp til 4,7% ABV.

Noe annet som syntes å glimre med sitt fravær var de store norske mikrobryggeriene. Joda, hyllene inneholdt både Nøgne Ø, Ægir og Håndbryggeriet. Men de runget liksom ikke i hyllene. Kanskje var det bare et feilinntrykk fordi de nærmest druknet i flommen av alle de små og nye bryggeriene. Noe som derimot ikke druknet, var Gulatings egne øl, som var prominent plassert. Disse er delvis brygget på eget mikrobryggeri, men for to undergjærede typer er de brygget i Tsjekkia. Å gå så sterkt ut ut med to slike øl vitner om ambisjoner om å spise markedsandeler også blant den jevne øldrikker som fremdeles holder seg til pilsner.

Butikken er åpnet med stor festivitas. Byens ølnerder strømmer til og kjøper øl i stride strømmer. Men hva blir utfordringene når åpningsfesten er over og hverdagen kommer? For det første gjelder det å holde på kundene når de har kjøpt én-av-hver av vareutvalget. Ølnerder er troløse kunder, de vil stadig ha noe nytt, og det er få av dem som kjøper mer enn én flaske av hvert øl. Utfordringen blir å endre vareutvalget så det hele tiden er noe nytt, samtidig som man beholder vareutvalget for de trofaste kundene som finner sitt favorittøl.

En annen utfordring blir kvaliteten. Uansett hva Gulating gjør, så legges grunnsteinen for kvaliteten for ølet i renhold på bryggeriet. Sant å si har vi sett litt av hvert i så måte. Der jeg stod butikken og for første gang så mer enn 150 norske mikrobryggeriøltyper på én og samme gang, plaget et spørsmål meg: hvor mange av disse ølene er infisert? Utfordringen for Gulating er ikke bare å behandle ølene korrekt og å sørge for at de selges før de har støvet ned, det er også å luke ut de infiserte og evt jobbe opp mot bryggeriene – og det blir vel Tommys oppgave.

Det er også et åpent spørsmål hva Meny og de andre dagligvarekjedene vil gjøre. Kommer de til å sitte stille og se på at en spesialbutikk stjeler den mest lukrative delen av ølsalget deres? Jeg vil tippe at inntil videre kommer de til surt å mumle noe om at det er en marginal del av markedet, samtidig som de følger med.

Utfordringene kommer tidsnok, akkurat nå gleder vi oss alle over at butikkølutvalget i Trondheim ved et trylleslag er blitt mangedoblet, bokstavelig talt over natta.