Overkarbonerte flasker med futt

Fredag før påske er en treg dag, og da kan det passe med det temaet jeg oftest får spørsmål om: hvor ligger bloginnlegget med bilder og video av de hissige flaskene som sprutet så ekstremt. Dette er historien bak flaskene med futt.

Dette er også historien om hjemmebryggebatchen som gikk forferdelig galt. Det var vår batch #12 fra juni 2006, og vi lærte mye av det, for å si det sånn.

La oss ta bildene først. I tillegg til bildet som er vist under, er det flere på sidene som er lenket til lenger nede på denne siden. Her er videoen fra åpningen av en av flaskene i hagen hjemme hos oss. Jeg husker kort og godt ikke lengre hvem som tok bildene og videoen, bortsett fra at det trolig var gjester på en fest ett år etter bryggingen.

Åpning av flaske med futt

Bakgrunnen var at Steinar og jeg eksperimenterte med mesking. Den gangen var det ikke så lett å kjøpe bryggeutstyr, og man var ofte henvist til å tilpasse andre ting. I et anfall av kreativ galskap tenkte vi at en diger selvvanningspotte fra Plantasjen var et kar med silbunn som kunne fungere bra som meskekar. Det var en dårlig idé av flere grunner, blant annet fordi plasten neppe var av matvarekvalitet. I tillegg rotet vi en god del under bryggingen, og vi endte opp med en gjæringsbøtte med mye mask og enda mer trubs.

Under tapping fikk vi 20-30 flasker med noenlunde ok øl, men det var mye øl sammen med massevis med bunnfall. Vi tappet derfor syv flasker med bunnfalls-slurry, flasker som endte med volumessig ca 50% bunnfall. Vi tenkte – feilaktig – at det ble i hvert fall en halv flaske med øl på hver av dem.

Det vi ikke tenkte på, var at gjæren lå og smågjæret og hadde godt med mat i dette bunnfallet. Ved tapping var ølet fullt av acetaldehyd, dvs aroma av grønne epler, og hadde nok visse andre issues. Vi valgte å kalle ølet iBeer som en pun på aromaen, men lærte etterhvert at gjær spiser opp acetaldehyd om den gis litt tid. Dermed var det ingen som merket eplearoma eller forstod ordspillet. De normale flaskene var drikkendes øl, men ikke utmerket øl.

Så var det de syv flaskene med 50% bunnfall. Da vi åpnet den første fosset det skikkelig over, men vi reddet klær og parkett ved forsiktig åpning og ved å få den over til kjøkkenvasken tidsnok. Neste flaske gav vi til Andrew Iversen med beskjed om at han ønsket å åpne den over en vask. Det gikk ikke fullt så bra, og vi endte med å måtte vaske taket hans (det er tett på fire meter under det taket).

De to neste flaskene åpnet vi i hagen under en innflyttingsfest. Jeg kledte robust meg for å minimere effekten av såvel sprutende øl som eventuelle glassbrodd. Flaskekapslen ble flippet raskest mulig av. Spruten stod flere meter ut av flaskene, rent bortsett fra det var mer en samlet stråle enn sprut. Flaska var helt tom etterpå, for alt innholdet var sprutet ut. De tre siste flaskene står fremdeles i kjelleren til Steinar for alt jeg vet. De er innpakket i flere lag med løslig og fuktsugende emballasje så en evt revning av flaskene ikke skal ødelegge altfor mye.

Om ikke annet, så får dette være en hyllest til kvaliteten på flaskene som Nøgne Ø bruker. Det er såvidt jeg vet flasker som produseres for det tyske markedet for gjenbruksflasker, selv om Nøgne Ø bruker det som engangsflasker. De er skikkelig solide. Vanligvis er det heller korken som flipper av om den ikke er tilstrekkelig godt satt på.

Ved én anledning var jeg med en mikrobrygger som testet ut pasteurisering ved å sette flaskene på silbunnen i et halvfylt meskekar og koke opp vannet. Selv om flaskene ikke var spesielt høyt karbonert, begynte flaskekapslene å poppe riktig så livlig når varmen steg. Dersom noen ønsker å eksperimentere med dette, vil jeg anbefale å fylle vann til 10 cm over flaskenes topp. Da unngår man HMS-relaterte problemer med hurtigflyvende flaskekapsler som i beste fall setter stygge merker i taket. Flyvende prosjektiler farer typisk noen få centimetre i vann, mens de flakser metre i luft. Beskyttelsesbriller er også en god idé.

Neste gang du åpner en overkarbonert flaske, så skal du vite at det nesten alltid kan bli veldig, veldig mye verre.

Forøvrig, når sant skal sies, så er jeg ikke helt sikker på om problemet utelukkende var ekstremt trykk. Sprutende flasker er ofte ikke egentlig svært høyt trykk, men at ølet av en eller annen grunn har mistet evnen til å holde på kullsyra, slik at all CO₂ fosser ut momentant ved flaskeåpning, i stedet for at den bobler pent og pyntelig i løpet av en time eller to. For eksempel vil flasker som nylig har blitt mistet i gulvet oppføre seg slik.

Historisk har bryggeribransjen hatt trøbbel med slike «gushers» i forbindelse med Fusarium, en muggsopp som vokser på bygg. Vi brukte imidlertid kommersiell malt, og jeg tror ikke Fusarium var et problem. Ikke var de øvrige flaskene med normalt bunnfall spesielt hissige heller. Kanskje var det bare mengden med mask som hadde fulgt med under tapping som gav rikelig med kondensasjonskjerner for CO₂?

Steinar har sikkert en flaske for de som ønsker å forske på det … bare lov oss at den åpnes i tekkelig avstand fra oss.