Vårølet og Salvator-festene

Egentlig burde jeg ha skrevet historien om påskeølet for minst én uke siden. Men her er noen merknader og notater om påskeøl – og ikke minst noen pekere, og min teori om påskeølets opphav i Norge.

Et godt utgangspunkt er Erik Dahls artikkel om Påskeølets historie på Ølportalen. Les den, den har mange interessante momenter og er en relativt god sammenfatning.

Hoppet mellom 30-tallet og vår-/påskeølet på 1990-tallet fylles med lys eksport som jeg fortalte om i historien om juleølet i adventserien i fjor. Kort fortalt, da bryggeriene ikke fikk lov til å brygge jule- og vårøl etter krigen på grunn av «ressurssituasjonen», så brygget de disse ølene som mørk og lys eksportøl. Selv om ikke eksporten gikk så godt, så fikk de i det minste reintrodusert vår- og juleøl på hjemmemarkedet, dog under andre navn.

At påskeølet dukket opp igjen tidlig på 1990-tallet er fristende å koble til flyttingen av sterkølet til Polet. Over få år sank salgsvolumet til en tyvendedel, først ved en halvering da sterkølet måtte selges over disk i stedet for via selvbetjening i butikk, og deretter sank det ytterligere med ni-tideler etter flyttingen til Polet.

Det er nærliggende å mistenke at bryggeriene forsøkte å finne måter å bøte på det kollapsende sterkølsalget. Én ting som ble forsøkt, var å bytte lys eksport ut med gulløl. Med synkende volum konstruerte man kanskje et øl som kunne brygges som high-gravity pilsner. Dermed kunne man lage små batcher ved å tappe litt av pilsneren uten nedbrygging og selge den som gulløl.

En annen teknikk, som er mer nærliggende for påskeølet, er å brygge et sterkøl som sesongøl. Det er nettopp hva som gjelder juleølet, og da kan man økonomisk rettferdiggjøre å brygge hele batcher av et ekte sterkøl, fremfor å splitte en batch i pils og high-gravity. Siden lys eksport var en videreføring av vår/påskeølet, var det naturlig å flippe endringen tilbake.

Enda et moment med 1990-tallet og gjenopplivingen av vårølet, er at dette er tiåret da norske mikrobryggerier starter opp, ikke med amerikanske mikrobryggeriøltyper, men som konkurrenter til de store norske bryggeriene. De lette etter de gode øltypene å konkurrere med, og kan ha bidratt til å trekke frem vår- og påskeøl. Dette var også etter at Bryggeriforeningen sluttet å koordinere nye øltyper, så det var nesten fritt frem for kreativitet rundt øltyper.

Mindre kjent er at Bryggeriforeningen ledet an en mislykket reintrodusering av vår- eller påskeøl på slutten av 1960-tallet. Det ble introdusert en «ny» øltype – vårøl – og det ble solgt 1,39 mill liter i 1967, 1,45 mill liter i 1968 og bare 940 tusen liter i 1969 før øltypen ble fjernet. Vi finner med andre ord vårølet som en stadig gjenganger opp gjennom 1900-tallet, men sjelden som noen stor og langvarig suksess.

Skrur vi tiden bakover, finner vi vårølet før første verdenskrig som et påskeøl knyttet til en spesiell tradisjon med sterkt vårøl i mars eller rundt påske, i relasjon til en ølfest med mat og musikk. Jeg er litt skeptisk til at dette kan knyttes til noen bondefester eller før-kristne tradisjoner eller noe slikt. Det virker mer som noe man har importert fra Tyskland, og kanskje det har mer relasjon til mars-bier og mai-bock og slike tradisjoner. Ølet kalte man «Salvator-øl».

Disse festivalene er kanskje det nærmeste man kommer middels gammel, urban ølfestivaltradisjon i Norge. Oktoberfestene synes å være et langt nyere fenomen i Norge, men oktoberfest er kanskje den beste beskrivelsen av disse vårølfestene. Det var musikk, det var bratwürst, sauerkraut og masse sterkt øl og festing utover ettermiddagen og kvelden.

Var disse vårølfestene noe som foregikk på brune steder på østkanten? Langt ifra! Dette var mote og foregikk på de beste restauranten og kaféene i Oslo. Det er ingen bedre beskrivelse enn å se hvordan de ble annonsert i Aftenposten – for salvatorfestene ble annonsert i den borgerlige presse, dette var ikke for arbeidere.

Her er en annonse fra Grand Hotel i 1899, som holdt vårølfesten parallelt i Grand Café, Speilsalen og Egetræsalen. Sorry Henrik Ibsen, dette var sikkert ikke rett dag for deg å gå på Grand Café.

Salvator-Fest på Grand Hotel 1899.   Kilde: Aftenposten Aften, 9. mars 1899.

Uka etter var det salvatorfest på Frokostbørsen, et annet standsmessig spisested rundt parkområdet mellom Stortingen og Slottet. Her sies det ikke noe om hvilket bryggeri som står for ølet, så vi kan anta at det er et lokalt bryggeri. Imidlertid ser vi hvordan man bruker Salvator-Würst – sannsynligvis en øl-pølse – med surkål eller potetsalat til.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1899.   Kilde: Aftenposten Morgen, 16. mars 1899.

Er prisen på 30 øre pr seidel er høy, og hvor stor var en seidel? Leksikonene insisterer på at det er tysk måleenhet på 53cl eller østerriksk på 36cl, men det kan ha vært uformelt brukt annerledes i denne konteksten. Bryggeriforeningen utvidet Oslo-prisnivået på øl til å gjelde hele landet fra 1. juli 1903. Mer spesifikt var dette 38 øre for helflaske bokkøl og 24 øre for helflaske bayer, dvs for 70cl. Dette må forstås som butikkpris, og da virker 30 øre for en halvliter importøl på en posh resturant ikke så ille.

Vi finner også annonser for salvatorfest i 1898, og utfra beskrivelesene i annonsene på dette tidspunktet, er det nærliggende å tolke dette som en allerede etablert øltype ifra Bayern. På slutten av 1880-tallet brygget Kristiania Bryggeri «Salvator-Øl» etter tysk type som juleøl. Som påskeøl synes det å komme til Norge først i årene like før århundreskiftet.

I 1902 annonserer Theatercaféen for sin salvatorfest, med ikke mindre enn fire ulike tyske pølsetyper i tillegg til surkål og potetsalat. Her er det angitt at det er Foss Bryggeri som står for ølet.

Salvator-Fest på Theatercaféen 1902.   Kilde: Aftenposten, 1. mars 1902.

Det samme året, en uke etter starter også Grand sin salvatorfest – med tysk mat og tysk øl, denne gangen fra Paulanerbryggeriet i München. Det sies ikke så mye om musikken, men la meg tippe at det var litt tysk populærmusikk, kanskje til og med litt bayersk ompha-musikk.

Følgende annonse fra 1907 flesker ut på den klassiske salvatorfest-menyen. Igjen er det ikke angitt hvilket bryggeri ølet kommer fra, og da mistenker jeg at det er et lokalt bryggeri, trolig Foss eller Kristiania. Skilpadder til øl var nytt for meg, dog.

Salvator-Fest på Frokost-Børsen 1907.   Kilde: Aftenposten, 2. mars 1907.

Året etter annonsert Frokostbørsen igjen med salvatorfest, og trakk da frem «livlig, populær Musik» og en pris på 35 øre pr seidel. Så sent som våren 1916, ikke lenge før forbudstiden setter inn, annonserer Foss Bryggeri for sitt salvatorøl, som de kaller «martsøl», altså helt klart et sesongøl og beslektet med marsøl andre steder i verden, i det minste i navnet. De lister en rekke restauranter der det serveres. Så vidt jeg kan se, er det kun bra steder, stort sett liggende langs Karl Johansgate og Stortingsgata – datidens standsmessige lysløype for de bemidlede.

Salvator-Fest fra Foss Bryggeri 1916.   Kilde: Aftenposten, 28. februar 1916.

Jeg mistenkter at salvatorfestene startet som en tysk-inspirert fest, med importert øl. Etterhvert har lokale bryggerier kastet seg på og brygget øl for disse vårøl-festene. Muligens kan dette også knyttes til at det var en signifikant ølimport til Norge frem mot og like etter århundreskiftet, men som synes å ha tørket mer eller mindre helt ut frem mot første verdenskrig. Hvorfor falmet ølimporten bort etter århundreskiftet? Jeg er usikker, men tidsmessig faller det sammen med at de eksisterende bryggeriene klarte å blokkere nye bryggerietableringer. Kanskje de også fikk presset ut importøl?

Er disse salvatorfestene lagt til bestemte tidspunkter på våren? Det ser ikke ut som det er koblet mot påska, i hvert fall. Tvert om, det virker som mars er salvator-måneden, og at det begynner omkring 1. mars. Det virker som de ulike stedene har spredd seg utover måneden. Det er kort og godt en vårøl-fest, selv om navnet skulle tilsi en opprinnelig religiøs kopling.

Om vi går bakover i historien, var øl noe man kunne drikke i fasten. Øl var flytende, og ikke fast føde. Det er kanskje litt av grunnen til at munkene fokuserte på øl. Det var deres bokstavelig talt «flytende brød» i fastetiden. Jo sterkere og fyldigere, jo mer ernærende. Dette kan være opphavet til salvatorølet – men det er nok en kopling som kan høre mer hjemme i Bayern enn i Norge.

Kanskje salvatorfesten er en fest som burde gjenopplives?