Gjær og andre kjære barn har mange navn

Du skal ikke lese mye ølhistorie før du snubler over påstanden om at på engelsk skulle gjær i senmiddelalderen ha blitt kalt Godisgood. Jeg arkiverte det under T for «trolig-sprøyt», men skjøv foran meg å dykke ned i det, inntil nå.

Påstanden er repetert utallige ganger. Søk på «yeast» og «godisgood» og du får 3490 treff, som ofte ordrett gjengivelser av hverandre. Men du finner ikke noe treff med en god kilde, og det er i seg selv en god indikator på at det er tull.

Jeg har sjekket engelske ordbøker, og de refererer sålangt jeg kan se ikke til noe slikt ord. Rett nok har gjær flere navn på engelsk, der barm og yeast er de to vanligeste men ikke godisgood. Disse to engelske navnene finnes forresten i begge i norsk språkdrakt. Odd Nordland lister i sin bok «Brewing and Beer Traditions in Norway» (Universitetsforlaget, 1969) navn på gjæren i det materialet han arbeidet på, og han har registrert (side 242-243 inklusive kart nummer 14):

Kveik er språklig beslektet med «å kvikne til» eller «to quicken» på engelsk. Det var i vanlig bruk i fylkene langs kysten fra Telemark og helt opp til Stadt. Ordet beskriver at ting begynner å skje når gjæren tilsettes.
Gjær er registret brukt nesten over hele landet. Ordet betyr den som gjør noe, altså gjæren som den aktive komponenten som driver gjæringen.
Gjester er registrert brukt i Innlandet og langs kysten fra Sognefjorden og nordover. Ordet er relatert til svensk gjäster, nederlandsk gist, nordtysk gest og engelsk yeast. Ordet skal visstnok ha bakgrunn i et indo-europeisk ord for koking og skumming – og nettopp koking er et ofte brukt bilde for gjæring. Gjær og gjester er ikke samme ord, forøvrig. De er faktisk ikke engang av samme kjønn.
Nøre er et ord som var gått ut av bruk, men som var registrert tidligere brukt i et noen få tilfeller i Sør-Trøndelag rundt Støren. Ordet er relatert til å nøre en ild, og sånn sett er det gjæren som gir liv og bevegelse til gjæringen.
Gang eller gong er ord som stort sett brukes rundt Oslofjorden, i Mjøsområdet og via Gudbransdalen til Møre og Romsdal. Ordet er beslektet med uttrykket at «gjæringen begynner å gå» for at den starter. Dessuten er den registrert i Bergensområdet, der man generelt finner mange øst-norske bryggeuttrykk ifølge Nordland.
Est er bare registret ett sted i Østerdalen, og Nordland skriver lite om den. Det virker nærliggende å tro det er en forkorting av gjester.
Berm er relatert til engelsk barm og man finner det også i svensk og tysk. Det refererer til den flytende gjæren på toppen av gjæringskaret, men brukes visstnok også om restene etter pressing av druer eller oliven. Ordet kan også referere nedsettende til en gruppe mennesker man finner upassende – liksom skummet under gjæringen ikke akkurat er delikat.

Men tilbake til «Godisgood». Trolig er bakgrunnen en besvergelse eller velsignelse. Best kjent er nok tradisjonen med ølkauking fra Stjørdal, men vi kjenner en rekke andre ritualer og magiske handlinger knyttet til brygging, og spesielt ved mesking, gjær-pitching og valg av bryggedag. Selv om disse oppgavene ikke fremstår i et religiøst lys idag, så er det ikke vanskelig å tenke seg at det opprinnelig var opphavet.

Alle som har hoppet over gjærstarter og heller dumpet en vial eller tørrgjærspakke i en batch med øl kjenner følelsen å ta et skritt utenfor sin egen kontrollsfære. Det er kanskje den delen av bryggeprosessen der du har minst kontroll. Vil gjæren trofast gå i gang eller ikke? Hvor lang tid vil det ta? Et det noe som drar frem overtroen i folk, så er det å måtte stole på noe man har liten mulighet for å påvirke. Sjøfolk var hyperovertroiske inntil dampmaskinene kom. Og av samme grunn var det kanskje ikke så rart at tidligere tiders bryggere var overtroiske inntil de lærte seg teknikkene med rendyrking av gjæren, gjærstartere og skikkelig renhold.

Dersom vi antar at øl og ølkauk er pre-kristent, så vil det det være naturlig at det kristnes med innføringen av kristendommen, slik at 'Odin er stor' byttes med 'Gud er stor'. Og det fantes vitterlig skåler for Odin og andre i før-kristen tid.

Men det er fremdeles ikke og har aldri vært navn på gjæra.