Ølsalg i gamle dager

Et sjekketips i gamle dager var høyfjellshotell og inkluderte øl eller annen alkoholisk drikke. Opphavet var den geografiske overlappingen mellom der man ønsket å bygge høyfjells- og turisthoteller på den ene siden og fordelingen av avholdsfolk på den andre siden. Begge deler synes å ha en overhyppighet i avsidesliggende, vakker natur.

Løsningen på dette ble at selv om kommunestyrene kunne gi regler om salg og skjenking av alkohol – deriblant å forby det for å tørrlegge kommunen, så opererte en viss type hoteller – høyfjells- og turisthoteller – under en generell statlig bevilling. Dermed kunne de servere alkohol uavhengig av hva det lokale kommunestyret måtte mene.

Kommunalt selvstyre er fint, men det bør ikke komme for mye i veien for næringsinteressene. Det må ha irritert lokale avholdsfolk storlig å få en syndens bule i kommunen i form av et høyfjellshotell, et lokalt lite Sodoma og Gomorra som man fint lite kunne gjøre noe med.

Men kunne ikke da en innbygger i kommunen bare stikke på det lokale turisthotellet og ta seg en halvliter? Nei. De kommunale reglene gjaldt fremdeles på turisthotellet for kommunens egne innbyggere. Turisthotellet hadde kun lov til å skjenke tilreisende gjester, og ikke lokale gjester. Dermed ble lokalbefolkningen diskriminert i egen kommune.

Og her kommer sjekketrikset: tilreisende gjester kunne bringe med seg egne gjester til for eksempel en middag. Dermed kunne tilreisende gjesters gjester serveres under en statlig bevilling utenfor det lokale kommunestyrets grep.

Ellers var det mye annet sært rundt disse serveringslisensene, som for eksempel at ulike segmenter av en og samme bardisk opererte etter statlig eller kommunal lisens. Og dermed kunne det være nødvendig å skille ulike lisenssoner i lokalet med tau eller andre hindringer, for at ikke gjestene tok med seg øl kjøpt under én lisens over i et område regulert av en annen lisens.

En annen lignende kollisjon mellom statlige og kommunale lisenser gjaldt bryggeriene. Fra gammelt av stod bryggerienes rett til å selge fra egne lokaler sterkt, og det var en statlig implisitt bevilling man hadde gjennom retten til å fremstille øl. Bryggeriene brukte denne retten, men slett ikke aggressivt, sikkert under påtrykk av bryggeriforeningen, som ikke ville gi avholdsbevegelsen billige argumenter for å stramme ytterligere inn.

Så kom de første mikrobryggeriene på 1990-tallet. Da ble det visst oppstandelse i en eller annen lovavdeling. Mikrobryggeriene kunne i prinsippet bare åpne en butikk knyttet til produksjonslokalet og selge så mye og nesten når de ville – helt uavhengig av kommunale regler. Det skulle være unødvendig å nevne at dette er blitt skjerpet inn på litt fortere enn svint.

Og mens vi er inne på statlige lisenser - en annen var skjenking på tog, som i sin natur gikk gjennom en rekke ulike kommuner og derfor ikke praktisk kunne underlegges kommunale regler. Dét må sikkert også ha irritert lokale avholdspolitikere: å vite at det satt folk og drakk alkohol i spisevognene mens de suste gjennom og tittet ut bygda.