Hjemmebryggingens fetter: vinleggingen

Da er årets rabarbra høstet og rabarbravinen satt. Jeg skal ikke trette leserne med detaljene, men jeg har lyst til å myse litt på hjemmevinlegging i lys av erfaringene som hjemmebrygger.

Råvarene er for det første veldig generiske. Fra vinråstoffbutikkene får man kjøpt vingjær, og om du er heldig kan du velge du «tørr» og «søt» vingjær. Det er litt bedre utvalg fra produsentene av ølgjær, og akkurat det er egentlig litt ironisk.

I tillegg får du små pakker med enzymer og salter og fandens oldemor. Det meste er vagt merket og dårlig beskrevet, og ofte navngitt etter varemerke, hvilket gjør oversetting av oppskifter mellom ulike land vanskelig. Men det verste er at det er så mye av det, og at det er utbredt. Hjemmevinlegging synes å fordre et romslig kjemikalieskap med tabletter og pulver, om man skal tro oppskriftene.

Jeg er vanligvis ikke den som mimrer om Renhetsloven, men tross alt er det temmelig rene ingredienser man bruker i brygging, selv i hjemmebrygging. Først er det hangen til å ha i masse sukker. Selv et dårlig øl-sett synes å ha mindre sukker enn den gjennomsnittlige hjemmevinleggingsoppskriften.

Og oppskriftene, ja. Når jeg leser oppskrifter fra ulike kilder sitter jeg igjen med følelsen av at de divergerer i alle retninger. Og la oss ikke komme inn på renslighet. Fra hjemmebrygging vet jeg det er alfa og omega. Med hjemmevinlegging er visst overhelling med kokende vann regnet som relevant desinfisering av frukt – ja, sålenge man er liberal med vinsvovling.

Og likevel vet jeg at vinlaging ikke er noe trivielt venstrehåndsarbeid, det er inntrykket som henger igjen når man beveger seg ut i hjemmevinleggingens hengemyr av ulike råd og tips.

Men øl var en gang i tiden også der, med labert gjærutvalg fra anonyme kilder, mye sukker og sære oppskrifter. En tidligere brygger ved et herværende bryggeri refererte til slikt som «dårlig hjemmebrygg». Men hjemmebryggingen har bedret seg og er nå fullt på høyde med det ølet den ærverdige bryggeren brygget på jobben. På lignende måte har hjemmevinleggingen et digert uuttatt potensiale.

Og potensialet er stort. Først og fremst er det en renessanse i bruk av både ville og hagebær og -frukter. Det er ikke så mye av nødvendighet, for Rema & Co har tross alt billige varer. Der man for én eller to generasjoner siden brukte bær og frukter som matauk, der går det idag i større grad inn i en hobbyaktig «lifestyle trend», i en slags miks mellom kortreist, økologisk, selvgjort og matlagingens variant av shabby chiq. Og norske hobbyister overlater ikke mye til tilfeldighetene – om bare innsats og utstyr kan forhindre det. Dagens nyslåtte hjemmevinleggere er neppe fornøyd med bestemors solbærvinoppskrift. Og Kargus-produktene – med et design som kunne vært hentet fra et vilkårlig nitrist warszawapaktland – er ikke egnet til å engasjere. Her må det ligge et digert markedspotensiale!?

Dernest er bær og frukt noe som hjemmebryggerne i stadig økende grad snuser på. Etter humlebomber og surøl er blandingsprodukter med bær og frukt ofte neste trinn på ansiennitetsstigen til hjemmebryggerne. Jeg har smakt på mye og forsøkt å lage litt selv, men jeg må tilstå at sammensetningene av øl og «noe annet» oftere er mer kreative enn de er velsmakende. For jo flere ulike smaker man blander, jo flinkere må man være til å balansere dem. Derfor tror jeg kanskje at den rene hjemmevinleggingen har større potensiale enn bær- og fruktøl. Men det fordrer en streben etter et kvalitetsnivå som jeg bare ser et tilløp til omriss av, med litt godvilje.