Hundreårsnatten i bryggeri-Norge

Det sies at det ligger makt i å definere språket, så la meg forsøke å skape et redskap til å forstå og håndtere verden bedre - et nytt norsk ord: «hundreårsnatten». Det er navnet jeg bruker på 1900-tallet, da det nesten ikke kom noen nye bryggerier - og før noen korrigerer meg, så la meg ile til og understreke at jeg vet det er en forenkling, men det er likevel en god oppsummering av bryggeri-Norge på 1900-tallet.

Det første bryggeriet etter hundreårsnatten var Oslo Mikrobryggeri som ble startet høsten 1989, og deretter kom det få før på slutten av 1990-tallet. I den andre enden av hundreårsnatten var det enkelte bryggerietableringer på 1890-tallet, men ifølge websidene til Mikrobryggeriet, som står bak brewpubene i Oslo og Trondheim, så var den siste bryggerietableringen før hundreårsnatten i 1899. Det var vel også forsøk på å starte bryggeridrift midt under hundreårsnatten, men ikke vellykkede. Det gir en periode på 90 år uten bryggerietableringer, og stemning og rammebetingelser snudde vel ikke på en femøring med disse to etableringene. Så om man tøyer det litt for late-comers og early-starters i hver ende, så ender man opp med en periode på rundt hundre år som synes å være særdeles lite fruktbar for bryggerietableringer. Hvorfor?

Det er mange grunner, og jeg har ikke akkurat forsket på temaet, men la meg foreslå noen hypoteser som jeg i tror i varierende grad holder vann:

Avholdsbevegelsen økte kolossalt i størrelse og innflytelse. Det var en langvarig og sen oppbygging, men rundt 1900 var de blitt virkelig store og mektige. De skulle fortsette å øke til under og like etter første verdenskrig. Deretter flatet det ut, og spesielt etter andre verdenskrig har det gått tildels bratt nedover. Det er ikke det at medlemmene blir mer drikkfeldige, men de klarer ikke å verve nye medlemmer i samme tempo som de gamle faller fra. Avholdsbevegelsen forsøkte å legge hindre i veien for etablering av nye bryggerier, og har således garantert vært medvirkende til hundreårsnatten.
Bryggeriforeningen ble opprettet i 1902, og man skulle tro at de mer enn andre var interessert i gode vilkår for bryggeriene. Javisst, men Bryggeriforeningen er også summen av medlemmene, og de var ikke nødvendigvis entusiastiske over tanken på å få flere konkurrenter. Mye av arbeidet til Bryggeriforeningen gjennom 1900-tallet var å organisere kartellvirksomhet, slik som å dele Norge inn i soner der det var fritt frem for det lokale bryggeriet, og fingrene-fra-fatet for alle andre. Både direkte og indirekte var dette hemmende for nyetableringer.
Sosialdemokratiet var nærmest enerådende i Norge fra andre verdenskrig og til langt utpå 60-tallet. Selv om de i den perioden hadde en lavere avholdsprofil enn tidligere, så var de allikevel interessert i å holde store private aktører i tømmene. I samarbeid med Bryggeriforeningen og avholdsbevegelsen ble det dermed innført og videreført sterke elementer av det som heter trenivåsystemet, det vil si at bryggerier, distributører/agenter og detaljister er adskilt fra hverandre. Man skulle tro det ville lette nyetableringer, men sannheten er kanskje heller at det sementerte strukturer og dermed hindret nyskaping.
Økt modernisering gjorde at ett bryggeri kunne forsyne et stadig større omland av forbrukere. Dels var det bedre utstyr, dels var det økt produksjon, og dels ble det bedre holdbarhet på ølet, dels var det bedre og raskere kommunikasjonsmidler. Der hvor bryggeriene i gamle dager hadde en naturlig fordel i sitt nærområde pga lavere transportkostnader og mindre kvalitetsutfordringer, der ble disse fordelene erodert bort av den teknologiske utviklingen. Følgelig ble det vanskeligere levevilkår for de mange små bryggeriene, og enda mindre forlokkende å starte nye bryggerier.
Produktensrettingen er også et gjennomgående tema i hundreårsnatten, spesielt siste halvdel. Stadig større prosentandel av forbruket samlet seg rundt det som nærmest skulle bli eneproduktet: pilsneren. Dersom du ønsker å komme inn på et marked, så bør du enten ha et billigere eller et bedre/annerledes produkt. Å produsere billigere enn de etablerte er vanskelig, spesielt siden storskala ølbrygging krever betydelige investinger. Å produsere noe annerledes er en bratt motbakke når markedet i stadig økende grad vil ha et ensrettet produkt, og helst ett som de har lært å kjenne gjennom generasjonene.

Det er først på 1990-tallet at disse betingelsene begynner å kollapse. Avholdsbevegelsen er en mager skygge av sin gamle storhet. Bryggeriforeningen har stort sett overflødiggjort seg selv ved at bryggeriene har kjøpt hverandre opp. Sosialdemokratiet er blitt markedsorientert og liberalistisk. Produktensrettingen er blitt gammeldags, siden moten dikterer at man vil ha det spesielle og det som er annerledes - ikke bare det samme som alle andre har. Og selv moderniseringen har ikke sin gamle styrke, for idéene med kortreist mat, produkter med sjel, små kvanta, lokale produsenter og økologiske råvarer gir de små håndtverksbryggeriene overtak i kredibilitet i forhold til industribryggeriene. Dessuten har Reinheitsgebot falt. Hjemmebryggingen er blitt tillatt og har eksplodert - og trener opp mange potensielle håndtverksbryggere.

Så i løpet av de siste årene har teppet gått ned for hundreårsnatten, og vi har fått en rekke mikrobryggerier, bryggeripuber og gårdsbryggerier. Selv om det nok er litt upresist, så er det fristende å si at denne hundreårsnatten sammenfalt med 1900-tallet.

Men nå er det altså stort sett over - heldigvis.