Fasit til quiz uke 39/2017

Her kommer … godt forsinket … fasiten for den forrige quiz'en, som var i uke 39.

Øltyper. IPA er en øltype med interessant bakgrunn. Strengt tatt er vel dagens IPA et amerikansk påfunn, løselig basert på engelsk IPA. Det er mange myter rundt den opprinnelige, engelske IPA'en.

1. Hvilken engelsk bryggeri-by knyttes spesielt til IPA?

   Burton-on-Trent. Der var bryggeriet Allsopp først ute på 1820-tallet med å snappe opp ølsalg av lyst øl som skulle til India, noe som frem til da nærmest hadde vært enemarkene til Hodgsons bryggeri i London. Hodgsons var blitt gjerrig og storforlangende, spesielt på kredittsalg, og Ostindiakompaniet dyttet på for å få inn konkurranse. En litt annen ting var at det viste seg av mineralinnholdet i vannet i Burton gjorde det særlig velegnet til å brygge lyse øl, og det var med på å befeste byen som en bryggesentrum for pale ale.

2. Porter var en viktig øltype i England på 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet. Hvorfor er det allikevel IPA og ikke porter som vi knytter til øleksport til India?

Det ble eksportert masse porter til India, men det ble aldri laget noen merkelapp à la India Porter, så det trekkes sjelden frem som noe særegent. Pale ale ble trolig brygget litt annerledes når den skulle til India, og navnet «Pale ale prepared for India» var en forløper til IPA. Hvor annerledes den ble brygget er litt uvisst, men det synes klart at den ble brygget med mer humle – kanskje for å gi et litt bitrere øl som kunne passe bedre i et varmt klima?

3. Bryggeriet Bow har en viktig rolle i IPA'ens historie. Hva var den viktigste grunnen til at seilskutene som skulle til India valgte øl fra akkurat dette bryggeriet?

Disse seilskutene hadde mer ledig kapasitet på vei til India enn på returen, når de hadde med seg varer fra kolonien. Derfor var det billig å frakte varer til India. Gratis lastekapasitet var derfor et slags frynsegode for mannskapet, især kapteinen. Hodgesons bryggeri – eller Bow bryggeri – strakk seg så langt som til å gi kreditt på ølet sitt helt til skuta var kommet tilbake påfølgende år. Dermed kunne kapteinene drive en lukrativ privateksport av volumvaren øl til India uten økonomiske utlegg. På hjemturen drev de trolig en tilsvarende privatimport av plass-gjerrige luksusvarer, kanskje for pengene de tjente på ølsalget. Antakelig var kredittkjøpet av øl i London en viktig forutsetning for denne økonomien – som kapteinene kanskje tjente mer på enn selve lønna. I tillegg lå bryggeriet rimelig godt plassert, men dét var det ikke alene om.

Sterkøl. Lenge var det «opplest og vedtatt» at verdens sterkeste øl var på 14% abv.

4. Hva heter ølet og hvilket bryggeri er kjent for å brygge det?

   Her tenkes det på Samichlaus, som er tysk-sveitsisk dialekt for St. Nikolas. Det spesielle med dette ølet, er at man klarte 14,0% uten å «fore» det gjærende ølet med nytt sukker underveis. Ølet er i dag hovedsaklig forbundet med Schloss Eggenberg-bryggeriet i Østerrike, der det har vært brygget siden 2000.

5. Dette ølet ble opprinnelig utviklet ved et familiebryggeri som lenge hadde eksperimentert med alkoholtolerante øl. Hvilket bryggeri tenkes det på?

Opprinnelig ble dette ølet utviklet ved Hürlimann-bryggeriet i Zürich i Sveits, der Hürlimann-familien over lang tid hadde avlet frem gjær med spesielt høy alkoholtoleranse. De brukte den i Samiclaus fra 1979/80 til 1995/96. Imidlertid ble bryggeriet i 1996 slått sammen med Feldschlösschen, som stoppet praksisen med å brygge dette spesialølet. I 2000 ble Feldschlösschen-Hürlimann kjøpt av Carlsberg, men de hadde da allerede solgt oppskrift og rettigheter til dette ølet til Schloss Eggenberg.

6. Ølet brygges bare på en bestemt dato. Hvilken? Og hvorfor?

Det brygges på 6. desember, og det som brygges da blir solgt til jul det påfølgende året. Dette er helgendagen for St. Nikolas – julenissen.

Sære øl. Et sted i verden finnes et øl der bryggeren «tygger» på råvarene som en del av bryggeprosessen.

7. Hvor i verden er dette, og hva heter ølet?

   Her tenkes det på sør- og sentralamerikansk chicha de muko. Egentlig er «chicha» et generisk ord for fermentert drikke, og «chicha de jora» synes å være maisbasert, mens «chicha de muko» refererer til en prosess der man bruker menneskelig spytt i det leddet som korresponderer med mesking i vanlig ølbrygging.

8. Hvilken råvare er det som «tygges»?

Det er vanligvis mais som brukes, men jeg mistenker at også andre stivelseskilder kan brukes. Det er forøvrig ikke tygging, for det er ikke snakk om noen kverning. Maisen er allerede kvernet til mel, og den vætes og knas i munnen, før den tas ut som en våt mel-ball.

9. Hvorfor gjør man dette?

Spytt inneholder ensymet ptyalin, som kan spalte stivelse, liksom amylase gjør det under mesking. Ved å væte maismelet i munnen, får man på en måte mesket maisen – dvs konvertert maisstivelsen til gjærbart sukker.

Lovinnførelser. Vi opplever vel at lovverket rundt øl bare blir strammet inn, selv om det har vært noen eksempler på det motsatte. Enkelte ting vi i dag tar som en selvfølge, var en gang i tiden lovlig.

10. Hvilket år ble det satt aldersgrense for kjøp av øl?

Her har jeg brukt Den Norske Bryggeriforenings 75-års jubileumsbok fra 1976 som kilde. Der har Carl Jacob Arnholm en særdeles interessant artikkel med tittel «Ølet og lovgivningen 1951-1976». Når det gjelder aldersgrenser for salg og skjenking, ble det innført i 1927 for brennevin. Det hadde da riktignok vært forbudt å selge siden «førjulstragedien» i 1916. Dette ble utvidet til vin, fruktvin og mjød i 1932. Aldersgrensene for kjøp av øl kom derimot ikke før i 1956, selv om det da lenge hadde jobbet med slike. Det ble en 18-årsgrense for kjøp for øl av alle styrker, mens for servering gjaldt den underlig nok bare for øl over 2,5% abv.

11. Når ble det forbudt for de de leverte hjem forhåndskjøpt øl fra bryggeriet også å selge øl til personer underveis, uten at det var opptatt forhåndsbestilling?

Dette ble forbudt i 1904, selv om det selvfølgelig ikke forbød hjemkjøring av øl. Forøvrig var det rundt 1904 en ølkrig i Trondheim, der kjøpmennene forsøkte å presse bedre marginer for seg, mens de lokale bryggeriene svarte med å starte nærmest ambulerende ølutsalg, forkledt som hjemkjøring av øl til noen som hadde bestilt – men med tilfeldig salg til kunder underveis på turen. Det var teknisk sett lovlig på dette tidspunktet.

12. Når ble det innført at ølselger hadde rett og plikt til å kreve legitimasjon av ølkjøper, selv når det ikke var åpenbart at vedkommende kunne være for ung.

Det var forskrifter fra 1974 som påla bevillingshaver rett og plikt til å kreve legitimasjon for alder. Før dette gjaldt også aldersgrensene, men da var tolkningen at det kun rammet tilfeller der kjøperen åpenbart var under 18 år. Så om man kunne oppføre seg som man var 18 år, så var det omtrentlig greit. Samtidig ble det også forbudt å utlevere øl til noen under 18 år. Dette var tidligere greit, sålenge det var kjøpt av noen i lovlig alder. Et eksempel: en voksen i en husholdning kjøpte en kasse øl og fikk den levert hjem med visebud, men etter reglene av 1974 kunne ikke lengre en 17-årig sønn eller datter i huset ta imot disse varene.