Det står en-og-førti øl
 

Ølbrikkene som forsvant

Du skal ikke ha frekventert puber så lenge for å huske dem: Ølbrikkene eller ølmattene. De små, flate pappaktive brikettene som man plasserte ølglassene på for å spare bordene for fuktighet.

Og så ble de borte … Hva skjedde egentlig?

Kort fortalt, de ble tidligere regnet som serveringsutstyr og var dermed lov å bruke selv om det var ølreklame på dem. Men i det øyeblikket de ikke lengre var definet som serveringsutstyr ble de ulovlig reklame i den grad de hadde bryggeri- eller ølmerker og -logoer på seg. Slik virker det i hvert fall.

Jeg savner ølbrikkene. De var ofte pene å se på, koselige å fikle med, og mange av dem var kule. De var en artig souvenir og fungerte som postkort i et nødstilfelle, og de var ofte det eneste man hadde å skrible på når man satt i en pub og løste verdensproblemer. Utenlands, som i Tsjekkia fungerer de som signal om at du vil ha en ny øl, for der samler man inn tomme glass, og setter du fulle glass på tomme ølbrikker.

Men fremfor alt var de et middel til å beskytte bordene mot fukt. Den folkeskikken min mor innprentet meg tilsier at når jeg med enkle midler og minimal innsats kan hjelpe et utested til å bevare bordflaten pen, så gjør jeg det. Og det er viktig å huske at det ikke utelukkende var et middel mot ølsøl. Selv helt uten ølsøl vil et ølglass med kaldt øl dugge, spesielt i en varm og overfylt pub. Duggen renner ned mot bordet, der ølbrikken i gamle dager sugde den opp.

Men så forsvant de, nærmest over natta, og muligens kommunevist. Det vil si, det var nok ikke ølbrikken i seg selv, men ølbrikker med reklame som ble frosset ut. For nesten alle ølbrikker hadde reklame på seg, siden de vanligvis kom som give-aways fra bryggeriene. Men utelivsbransjen stod ikke opp for dem og krevde å få beholde dem. I stedet for å stadfeste med tyngde at ølbrikkene er en nødvendig del av ølserveringen for å beskytte bordene, så mumlet de med kroppsspråket at dersom de ikke fikk ha ølbrikker med reklame, så fikk det heller være det samme.

De burde ha trykket opp ølbrikker som var blanke eller med «Bryggeriforeningen» på. Eller de kunne hatt trivia fra ølhistorien, barvitser, sodoku, quiz-spørsmål eller lignende på dem. Da ville man senere hatt en mer troverdig posisjon når man reklamereglene skulle revideres, og man kunne krevd at ølbrikker med bryggeri- og øllogo skulle være innenfor som serveringsutstyr. Som det ble, kunne ikke utelivsbransjen ha gitt stort bedre støtte til Helsedirektorats og prikkfolkets fremferd.

Og strengt tatt er de nok heller ikke helt forbudt, og de listes eksplisitt på Helsedirektoratets sider som eksempel på lovlig serveringsutstyr, men da kun med bryggerinavn og -logo, ikke med merke for spesifikke øl. Kanskje ikke utelivsbransjen klarte å skille de med bryggerilogo fra de med referanser til konkrete øl, og syntes det ble for komplekst? Kanskje de syntes det var prakk å samle dem inn etter gjestene? Kanskje de var redde for å få irreversible prikker fra overivrige kontrollører som ikke kunne alle reglene?

Nå er ølbrikkene historie, og øl-Norge er blitt et kjedeligere sted. Ølbrikkene har blitt en av de mange øltingene og ølskikkene man er nødt til å dra utenlands for å oppleve. Neste skanse blir vel ølglass med logoer. Verden blir enda mye mer kjedelig når de også får bort dem.

Utskrift fra bloggen «Det står en-og-førti øl…»
URL: https://beerblog.no/synsing/ølkultur/Olbrikkeforsvinningen.html
Kontakt: Anders Christensen <anders@beerblog.no>