Rein Drikkes bryggverk
Noen drar på ferie og sightseeing for å se museer, naturopplevelser eller konserter. Jeg drar gjerne på bryggerier for å se på bryggverk. Det er interessant og givende å se et bryggverk, spørre og grave for å forstå hvordan det virker og hvilke designkriterier som lå til grunn, og ikke minst forestille seg hvordan man brygger på det og hvilke styrker og begrensninger man ville møte.
I våres besøkte jeg Rein Drikke i Rissa, som er et av de nyere bryggeriene i Trøndelag. I den forbindelse tenkte jeg å skrive et bloginnlegg i en litt ny sjanger: mikrobryggeridesign. Jeg tok notater da jeg besøkte dem, og her er hvordan det virker – utfra notatene mine, som dessverre er litt uleselige og tidvis ukomplette. Jeg håper ikke det er for mange feil.
Bryggverket består av fire kar, og i tillegg kommer fem gjæringstanker. Bryggeriet stod opprinnelig hos Ebeltoft Gårdbryggeri like nordøst for Ebeltoft i Djursland i Danmark, der Peder Zacho Hansen brygget på det, men de har nå oppgradert til et nytt og større system.
Skematisk oversikt over bryggverket til Rein Drikke.
Både i Ebeltoft og i Rissa brukes systemet både til å brygge øl og å lage brus, og dermed brukes silkaret også som pasteuriseringskar når man lager brus, og evt dersom man ønsker å lage alkoholfritt øl. Pasteuriseringen foregår ved at en batch med brusflasker stables i silkaret og temperaturen økes til ønsket temperatur og holdes der rett lengde. For å varme opp silkaret brukes en 25kW gassbrenner som er fysisk den samme som normalt brukes på kokekaret.
Pumpe og platekjøler er koblet til en vekslerenhet, der man kan styre ulike innganger og utganger med kraner. Utvannet fra platekjøleren går såvidt jeg husker normalt til varmtvannstanken.
Alle tankene – også gjæringsfatene – er balansert til å brygge batcher på 300 liter. I Ebeltoft ble systemet brukt sammen med langt større gjæringstanker, og én bryggesesjon brygget opptil fem delbatcher i rask rekkefølge som alle ble lagret på samme gjæringsfat. Det er blant annet av denne grunn man har laget separate meske- og silkar, slik at et brygg skal være på hver tank omtrent like lenge. Dermed optimaliserer man bryggingen av flere batcher i rekkefølge.
Meskekaret er dobbeltbunnet og fylt med vann og inneholder et varmeelement som er termostatstyrt. Det må fylles med rett kombinasjon av varmt og kaldt vann for å nå omtrentlig temperatur før mesking, der det innebyggede varmeelementet kan justere litt oppover. Malten må helles i manuelt, men omrøres med en motordrevet propell. Mesken kan overføres til silkaret manuelt, eller den kan filtreres på meskekaret. Dersom den overføres til silkaret for filtrering, er det mulig å brygge flere batcher i parallell for å få en «stor-batch».
Varmtvannstanken oppvarmes med en blanding av gass og strøm. I praksis tennes gassblusset bare som en slags booster for å varme vann raskt, mens vedlikeholdsvarme går kun på elektrisitet.
Tapping foregår på et element av en tappelinje som er tsjekkisk-produsert og som tidligere har stått hos Guinness. Dog er det kun selve tappefunksjonen som brukes, ikke transport av flasker ut og inn til selve tappingen. Det vil si at flasker må flyttes manuelt, mens selve tappingen skjer med en temmelig avansert mottrykksfylling, som også vil kunne justere kullsyre i det som tappes, og som dermed også er nyttig for å tappe brus.
Jeg er usikker på whirlpool, men antar at den igangsettes manuelt i kokekaret etter flameout. Kokekar og varmtvannstank er i utgangspunktet like, og det åpner for fleksibilitet ved spesielle brygg.
Tankene er i utgangspunktet gamle meieritanker som er heftig ombygd. Det var mitt inntrykk at det meste av utstyr var laget eller sterkt tilpasset ved Ebeltoft Gårdbryggeri.
Jeg håper jeg klarte å tyde notatene mine, og at det ikke var så mange feil i denne beskrivelsen. Generelt er det et kult og greit one-of-a-kind bryggverk som krever endel manuelle operasjoner.