four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 20. mai 2013

Prikkedøden

Tidvis kan det synes som om skjenkelovgivningen i stor grad handler om å leke sisten i et bisart regelverk der man mistenker at det er om å gjøre for kontrollørene å score flest mulig «poeng» snarere enn å se til at utskjenkingen foregår i ordnede former.

Jeg husker én Trondheimspub som lekte katt og mus med skjenkemyndighetene, og lot det gå sport i å forsøke å vise så mye reklame som mulig uten å bli tatt for det. Langt om lenge måtte de ta ned Spitfire-effektene, men jeg tror ikke noe av all den andre reklamen ble oppdaget. Men denne puben er dessverre ikke lengre blant oss av helt andre grunner.

Da Trondhjem Mikrobryggeri i januar fikk besøk, ble de prikkbelastet for drikkemenyen sin, og jeg kunne knapt ha funnet et mer understøttende anekdote for teorien min om jeg så hadde diktet den opp selv. Reaksjonene på dette kom da også, se her og her.

Hvilken grusom forbrytelse hadde de begått med menyen? Hadde de slumset og skrevet positive adjektiver i en ølbeskrivelse? Nei. Hadde de vist bilder av ølene? Nei. Var menyen synlig utenfra? Nei. Problemet var at de ikke reklamerte for brennevin.

Ja, du leste rett. Trondhjem Mikrobryggeri lager ølet sitt selv, og hvilke øl som er tilgjengelige varierer naturlig nok en del. De hadde derfor en tavle der de listet hvilke øltyper som for tiden er på tapp, sammen med eventuelle sesongøl, sammen med priser og styrke. Alt dette er klart innenfor loven. Men så blir det tricky, for i tillegg til deres primære produkt – ølet – har de servering av vin og brennevin, og de produktene stod ikke på veggtavla. Med andre ord forskjellsbehandlet de sine egne øl-produkter i forhold til vin og sprit. Og forskjellsbehandling, det er farlig det.

Jeg har vridd den lille hjernen min, men allikevel ikke helt fått med meg hvorfor det er farlig. Selv om jeg ser at dette er en slags forskjellsbehandling, så er jo selv de produktene som kommer positivt ut av forskjellsbehandlingen godt innenfor loven.

Jeg vet at myndighetene gjerne vil at vi ikke drikker alkohol, og jeg forstår den indre logikken i argumentasjonen deres. Men når man først har bestemt seg for å drikke alkohol, er det vel det samme hvilket produkt man velger, bortsett fra at man ofte ønsker at man velger et svakt heller enn et sterkt produkt? Dette kunne nesten vært tatt fra en tenkt tiltakspakke mot storbryggerienes ufine konkurranse mot små aktørerer, men jeg tviler sterkt på at det egentlig er greia.

TMB har en kommunal lisens for tilvirking, eller rettere sagt en utvidet skjenkebevilling. Det gis bare til steder der bryggingen inngår i virksomhetens helhetlig tilbud og karakter. Det vil si at man i prinsippet ikke bare kan åpne pub og brygge ølet selv, det skal være et særegent element av konsept: turisme, lokale råvarer, smaksopplevelse, tradisjoner eller noe slikt. Jeg mistenker at lista generelt ligger lavt og tolkes lokalt, og jeg obseverer at i enkelte kommuner ligger lista tilsynelatende veldig lavt. Men: om TMB først har fått en «kommunal tilvirkingslisens» utfra sitt helhetlige konsept rundt en brewpub, så virker det veldig bakvendt at den samme kommunen skal tvinge dem til å reklamere for varer som så innlysende ligger utenfor dette konseptet.

Implikasjonene for utvalgsbarer er urovekkende. Om de har en meny, må den med andre ord være komplett, ellers er den ulovlig og du kan bli prikkbelastet. Om de stiller ut ølene de selger, så må de stille ut alle. Ølet må ikke være kjøpbart før det er på menyen. I praksis er det kanskje bedre ikke å ha noen meny? Er det prikkbart om man har et øl på menyen som man er utsolgt for. Tja, si dét.

Det virker også utvalgsbegrensende. Hvor ligger insentivet for en en pub til å ta inn ekstra, marginale øl dersom prikkbelastningen henger som et damoklessverd over menyoppdateringen. Spesielt vil det ramme de små og de sære bryggeriene, som lager små batcher og kanskje ikke kan sikre en stabil forsyning. Da er det lettere å holde seg til en standard type pils fra et stort og profft bryggeri, og dermed slippe å måtte fikle så ofte med menyer. Akkurat dét resulterer i en de facto forskjellsbehandling som Konkurransetilsynet burde tatt tak i. Ja EFTA-domstolen også, for samme problem rammer i stor grad importøl.

Det underbygger også en annen teori jeg har. Nemlig at skjenkebestemmelsene i Norge stadig innskjerpes, ikke ved at ordlyden endres, men ved at tolkningen innskjerpes. Innskjerpingene kommer ved at noen klør seg i skjegget og undres «har ikke egentlig dette alltid vært ulovlig, bare at vi ikke tidligere har visst å slå ned på det?». Dermed blir innskjerpingene rent administrative vurderinger, mens liberaliseringen tilsynelatende alltid må tuftes på formelle regelendringer. Men la meg blogge mer om det ved en annen anledning.

Byråkratiet er et mangehodet troll hvis nest fremste egenskap er en utpreget mangel på å kunne innrømme egne feil. (Den fremste er iboende egenskap er mangel på humor.) Prikkene til TMB blir nok sittende av den grunn. I beste fall kan man håpe på at «praksis endres» og jeg bruker anførselstegn for dette er byråkrat-kodespråk for at de innser (men for Guds skyld aldri vil innrømme!) at dette var feil.