four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  fredag 13. desember 2013

Hva er «min greie»

Da jeg skrev om den store øltypereisen fra pils via ales, IPA'er, syrlig øl og ut det store ukjente, så skrev jeg at jeg heller ville smake andre bryggeres egen «greie», enn hva de hadde brygget etter kopioppskrifter med industriråvarer fra fjerne strøk. Og så fikk jeg kommententar med spørsmål om hva som var «min greie».

Det er et relevant spørsmål: Hva er egentlig «min greie»? Hva har jeg lyst til å brygge og perfeksjonere, helt uavhengig av hva andre synes og liker? Kortsvaret er Bymarka, eller rettere sagt råvarer fra Bymarka.

Langversjonen av svaret er at da jeg trillet rundt på ungene under pappapermisjonene, ofte rundt Theisendammen og andre steder i Bymarka, så jeg hvordan det bugnet av bryggeråvarer som aldri ble utnyttet. Stedvis var nesten alt som vokste potensielt brukbart til brygging i en eller annen variant. Det eneste som ikke fantes der var nær sagt korn og humle. Korn kommer man vanskelig utenom for et øl, men alt det andre i Bymarka kan supplere, erstatte og tilføre smaker til brygget.

  • Bær finnes av mange slag, så som blåbær, tyttebær, bringebær og rognebær, einebær, i tillegg til at det også finnes gamle forlatte busker med rips og solbær der. Dessuten finner man blokkebær, krekling og multer, om ikke i Bymarka, så andre steder i rimelig nærhet.
  • Vann finnes selvfølglig der. Men man kan brygge på andre ting enn vann, så som tresaft. Selv om vi ikke har søtlønn som er så ikonisk for Canada, så er det mulig å tappe bjøkesaft. Som barn i Arendal kuttet vi bjørkegrener og tredde innpå og bant fast flasker for samle opp den søtlige saften. Man kan også koke einerlåg, som brukes i så mange gårdsbrygg.
  • Gamle bryggeurter finnes i mer eller mindre rikt monn. Mjødurt, ryllik, jordhumle, tistler, reinfann, einebar, granskudd, brennesler og mere til.
  • Ved til røyking, der svartor og bjørk er de mest brukte.
  • Jeg skulle tro at Bymarka – liksom andre steder – er full av villgjær. Det hadde vært interessant å forsøke å fange sin egen gjær. Farene er at den tar over bryggeriet og at man skal lete lenge før man finner en som gir bedre resultater enn de mange kjøpegjærstammene. Men spesielt blir det.

Nå er det imidlertid slik at det ikke uten videre bare er å ta seg til rette med råvarer ifra Bymarka. Bær er vel det minst problematiske å plukke. Urter burde heller ikke være noe problem, i hvert fall ikke for de artene som vokser i rikt og nesten ugressaktig monn. Kvister, skudd og ved er vel mer problematisk.

På den andre siden hugges og ryddes det en god del i Bymarka, dels som opprydding etter beverens herjinger. Så det er mulig man får lov til å forsyne seg av det som allikevel skal eller allerede er hugget. Dessuten er ved egentlig billig om man ikke skal bruke det til oppvarming, men for eksempel til røyking. Det største problemet er vel ikke prisen, men å få rett slag tre.

En utfordring med brygging på slike råvarer er at man må planlegge bryggingen etter hva sesongen gir og hva som er tilgjengelig. Dermed er det ikke så lett å brygge samme oppskrift to ganger i måneden så man kan tilpasse og perfeksjonere oppskriften over tid. Man må også ta høyde for årsvariasjoner i smaksstyrke og tilgjengelighet på en og samme råvare. Og ikke minst har mange råvarer en tendens til å være tilgjengelige på samme tidspunkt, slik at det om vinteren er dårlig med urter og bær å brygge på – mens det bugner over av dem i august og september.

Men jeg mistenker at min greie blir å brygge på urter og bær fra Bymarka.