four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 25. november 2013

Øltypereisen

Jeg reiser ... i øltyper. Det startet med pils, men det var vel mest av sosiale konvensjoner. På siste halvdel av 1990-tallet bragte tilfeldighetene meg til Gent i Belgia, og jeg fikk smaken på fyldigere, søtere og mørkere øl. I en lang periode var jeg på ale-kjøret, men uten at jeg helt så den store sjarmen med humlebomber.

Søndag 15. november 2009 besøkte jeg brewpuben til Dogfish Head i Rehoboth Beach i Delaware, og jeg så lyset og ble helt og uforbeholdent hophead – for en periode.

Smaken på syrlige øl kom ikke på en bestemt dato. Den har sneket seg inn over tid. Over årene har den tiltatt, spesielt etter at humlebombene ble begynte å føles litt endimensjonale. For all del, IPA er fremdeles godt, men mangler ofte den dybden som trengs for å nære et livslangt forhold.

I det siste har merket jeg en higen etter noe nytt. Etter noe annet enn søtt, bittert eller syrlig. Jeg er på leting, og jeg grubler.

Når man brygger kan man makse ut, man kan balansere, man kan sjonglere med ulike maltsorter og varianter av humle. Men strengt tatt er det lite som skiller dagens mikrobryggerier fra industribryggingen slik den har vært de siste 150 årene. Selv hjemmebryggerne ser ut til å hige etter det helautomatiserte industribryggeriet på 20 liter, det som Speidel har den nær-perfekte løsningen for.

Derfor fyller man industrielt fremstilt malt og plantasjedyrket humle på et 20 liters industribryggeri og tilsetter plastikkpakker med gjærceller som har vært transportert en kvart jordomkrets. I fuktige øyeblikk ser jeg glimtvis at noe må være feil med dette bildet.

For hva har vi mistet på veien frem mot dagens effektive bryggesystemer og nær variasjonsløse råvarer som typisk er allesteds- og alltidsnærværende på bryggebutikkhyllene? Vi oppfatter Maris Otter som en urgammel malt, men den kom først i 1966. Hva gikk forut for den? Det finnes knapt øl uten humle idag, men en gang var humle én av tyve, eller kanskje én av hundre ulike urter man hyppig brukte i øl. Hvor ble de andre av, og hva smakte de? Det virker fånyttes å krangle om nytteverdien av en ferdigpakket «vial» med milliarder gentisk ensartede ølgjærceller, men hva mistet vi gjennom rendyrkingen av gjæren?

Lenge trodde jeg at når man var kommet gjennom fasene med billig pilsner, europeiske ales, amerikanske humlebomber og syrlig belgisk, så ville den neste fasen være back-to-basic: det å lage en enkle, down-to-earth, smaksmilde øltyper på en god og balansert måte. Men jeg ser ikke at disse ølene materialiserer seg. I den grad man ser enklere øltyper i mikrobryggeriverden, er de ofte skrudd ekstremt opp.

Men jeg tror fremdeles neste fase blir tilbakeskuende, men ikke til pils og andre «enkle» øltyper. Jeg mistenker at det blir en ekskursjon utenfor typesystemet, for å finne utdødde ølsorter og gjenopplive gamle smaker og teknikker. Man vil kunne gjenopplive gamle prosessmetoder, og kanskje dras terroir-konseptet til uante høyder?

Vi sier at det kun er humle som har terroir, helst fordi det var den eneste ingrediensen man ikke klarte å utdrive terroir ifra. Og forresten, kan en hjemmebrygger skifte terroir fra batch til batch? Gir det mening å sjonglere mellom et dusin ulike terroir'er, pent vakumpakket i hver sin humlepose i fryseren? Vis meg heller *ditt* terroir – ditt øls terroir – ikke ferdig-terroiret som du bestilte over nettet og fikk levert pr Norgespakke.

Jeg vil se autentistet. Det er greit nok å smake hjemmebryggeres versjoner av IPA og porter. Men jeg vil helst smake på den ene øltypen du har perfeksjonert å brygge – din greie. Jeg vil oppleve terroiret fra ditt miljø.

Jeg tror ikke jeg er alene på denne øltypereisen. Jeg vet ikke hvorhen min øltypereise vil ta meg, liksom jeg ikke visste hva jeg begav meg inn på den dagen jeg bestilte min første Dubbel på Het Waterhuis aan de Bierkant i Gent. Men jeg tror veien videre tar meg i retning av alternativer.

I retning av alternativer til humle. Alternativer til bygg. Alternativer til mesking. Alternativer til ølgjær. I retning av noe annet enn det vi allerede kjenner. I retning av grenselandet mellom øl og noe-annet-enn-øl.