four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  onsdag 21. juli 2010

La humla leve!

En av fordelene ved å ha hage, er at man kan dyrke sin egen humle. Da vi flyttet til Sverresborg, plantet jeg ganske raskt noen humler jeg fikk fra svigers. Jeg tror de er samlet inn fra ulike steder i Trøndelag - og muligens én som var medrasket fra Tyskland.

Uansett, første året var de pislete, andre året kom det såvidt noen kongler på dem. Men i år ser det ut til å bli masse kongler. Dette må brukes i et brygg: grønn, utørket humle av ukjent type. Jeg vet ikke om det blir en suksess, men det blir helt sikkert ikke kjedelig.

Humla i hagen (foto: anchr)
Humleplante
Det bringer meg over på et bevaringsarbeid som noen trenger å nøste opp i. I Norge var det påbud om humledyrking fra 1400-1500-tallet eller deromkring, og selv etter at påbudet opphørte, dyrket man humle til gårdsbrygging. Fremdeles er det gårder der humla kommer villig hvert år - enten den brukes til brygging eller ei. Det må ha skjedd et enormt arbeide med å velge ut de beste humletypene for norsk klima, og alt dette forfaller når de norske humlesortene ikke tas vare på.

Poenget er at humla er det som gir ølet sitt terroir. Man kan dyrke genetisk lik humle to ulike steder, og det gir forskjellig resultat. Momenter som jordsmonn, sol, temperatur, årstidsvariasjoner, dagslengde og sikkert ørten andre faktorer spiller inn og må samspille med humlas gener. Den tyske humla blir kanskje ikke engang tilstrekkelig moden alle steder i Norge. Gjennom evolusjon og bondens utvalg har man plukket ut de humlevariantene som over århundrene har vist seg å gi best resultater i vårt klima. Eller rettere sagt, man har valgt et knippe ulike humletyper som passer de ulike mikroklimaene i Norge.

Men selv om humla vokser villig i Norge, så er det ikke et godt sted å dyrke den i stor skala. Dermed har vi latt de norske humletypene leve sitt eget liv, mens vi har importert Hallertau og Cascade i prosessert tilstand, eller man har ganske enkelt brukt anonym apotekerhumle til brygging.

Liksom man har samlet inn gamle hus, rosebusker, folkeviser, dialektord, stedsnavn og eventyr, så trenger man også å ta vare på den lokale humla. Her er et oppdrag til alle leserne med en egen hage: skaff deg kontakt med noen som har gammel humle voksende, ta stiklinger og plant dem i din egen hage. Snakk med historielag, den lokale avdelingen av Norges sopp- og nyttevekstforbund eller lokale botanikere for å vite hvor du skal lete. Noter ned hvorfra humla er hentet, og evt hva som vites om dens bruk i øl. Humle er nesten en ugressplante, så den trenger ikke så veldig gode levekår. Normal jord og litt oppbinding, så overlever den - og kan du gi den mer, så kan den trives. Gi den gjerne en lun solvegg, der trenger den ikke så mye plass, og den er dekorativ.

En gang i fremtiden kommer man til å forvente norsk humle i et norsk tradisjonsbrygg. Om vi da ikke har tatt vare på de norske humlevariantene, så kan vi heller aldri troverdig gjenskape gamle norske gårdsøl.

Ved Klostergården håndbryggeri har de startet å eksperimentere med humletyper i ikke-triviell skala på åker, og all ære til dem for det. Jeg har sett humle vokse på veggene utenfor Trondhjem Mikrobryggeri, Ruten Fjellstue og Haandbryggeriet - uten at jeg vet hvor mange av dem som er annet enn til dekorasjon. Flere burde følge i deres fotspor, og NorBrygg, et universitet eller hobbybotanikere i Norges sopp- og nyttevekstforbund burde koordinere arbeidet, registrere voksesteder og hjelpe med klassifisering.

Noen burde starte aksjonen La Humla Overleve!