four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 20. juli 2010

Øl - relativt ufarlig

Øl er et ufarlig rusmiddel - det er i alle fall konklusjonen min etter å ha lest ulike bøker om rusens kulturhistorie. Og la meg med en gang ile til og si at jeg ikke mener alkohol er ufarlig, den er bare ikke samfunnsnedbrytende per se. Det er få som har drukket ut sin øl og så kommet på nye religioner eller samfunnsomveltende ideer. I hvert fall om vi sammenlikner med andre rusmidler som ikke lengre er i lovlig omløp. Rett nok kan man drikke seg til mot og forsøke å sette ut i livet det impulskontrollen tidligere har hindret en i å gjøre, men det ligger få nye tanker i det, bare gamle idéer man utenfor fylla har styrt klar av. Etter en helaften med alkohol våker man opp med bakrus, ikke med en ny verdensanskuelse. Forøvrig, at alkoholisme kan være samfunnsnedbrytende er en helt annen sak - men heller ikke den er samfunnsomveltende.

Derfor er alkohol et vennligsinnet rusmiddel - dvs venneligsinnet for enhver makthaver. Der hvor hamp, opium, sopper og alt det andre er tvunget ut og bort og vekk, der har alkoholen relativt uhindret fått lov til å fortsette. Idag eksisterer den side om side med et to andre milde og samfunnsmessig ufarlige rusmidler: koffein i kaffe, cola-drikker og te, og nikotin i tobakk. Førstnevntes mildt oppkvikkende effekt er så akseptert at de fleste arbeidsgivere uten den minste betenkelse sponser dine ansattes kafferusbruk - ja, de ser det som ønskelig for å holde folk våkne.

Disse tankene kom etter å ha lest Richard Rudgleys «The Alchemy of Culture - Intoxicants in Society», der forfatteren forsøker å argumentere for at alkohol - enten det er vin eller øl - kan ha kommet etter bruken av psykoaktive rusmidler som hamp og opium. Han har et poeng når han viser til de eldste kjente alkoholiske drikker, som synes å være blandingsprodukter, dels mjød, dels øl, dels vin, og alltid med en mengde urter. I Norden kjenner vi Egtvedpigen - som riktignok er et meget sent funn, om enn tidlig i nordisk sammenheng. Langt tidligere er Jiahu i Kina, som er datert tilbake til 7000 BCE.

Han går så langt som til å foreslå at alkohol i utgangspunktet kanskje mest var et middel for å løse opp substanser i urter, og at det først senere har fått et rusmiddelliv for seg selv. Det er også et poeng at alkoholholdige drikker enten trenger kompleks bearbeiding (som malting og mesking) eller baserer seg på frukter som idag er som den reneste frankenfood-aktige sukkerbomben i forhold til variantene av plantene som våre forfedre startet å foredle. Var det sukker i dem? Ja. Var det mye? Nei. Selv om fruktdisken på supermarkedet bugner av søte og frodige frukter og bær, så var det ikke slik det engang startet. Tenk markjordbær i forhold til supermarkedjordbær.

I forfatterens tanker er alkohol den samfunnsmessige ufarlige rusen, den sosiale rusen og den tillatte rusen, mens halucinogener fra planter var den hermetiske, religiøse, enteogene, innsiktsbringende og revolusjonerende rusen, den som gav ny verdensanskuelse og forståelse.

Det er fornøyelig når han beskriver zoroastreren Arda Wiraz' mang-trip til himmel og helvete i en fremstilling som minner om både Den gudommelige komedie og vårt hjemlige Draumkved. Nå skal jeg ikke ha beskyldt Dante for å ha vært på syretrip, men han skrev neppe sitt opus mangum etter en helaften i vinkjelleren. Alkohol avstedkommer drikkeviser, ikke verdenslitteraturens epos.

Nokså harmløst, med andre ord.