Øltyper og ølkonkurranser

I helga hadde vi vår årlige referansesmaking, der vi sammen med noen venner i besittelse av gode smaksløker gikk igjennom endel av ølene våre for å bestemme oss for hva vi skal sende inn til NM i hjemmebrygging. Nå skal jeg ikke snakke om våre konkurransebidrag, men det er en god foranledning til å lufte min frustrasjon over øltypesystemer - noe jeg i det stille ofte banner og sverter over.

Ok, først en kort quiz: Hvorfor er ikke løping valgfri lengde en olympisk gren? Svar: fordi det gjør det nærmest umulig å bedømme hvem som vinner. Det nytter ikke å være verdens raskeste på 550 meter, om det ikke er en gren det konkurreres i.

Av lignende grunner misliker jeg BJCPs typeinndeling og med den også Norbryggs hierarki av øltyper. De faller mellom to stoler. Først og fremst er det mange øltyper som ikke er med der, og det er også mange øltyper som nok er langt bredere enn det som BJCP-systemet indikerer. Det finnes også mange nasjonale varianter av ulike øltyper, ofte fordi ulike lands historie og skattepolitikk ofte har vært mer retningsgivende for hvordan øltypene har utviklet seg enn vi liker å tenke på. Kort og godt: BJCP-systemet er ikke nødvendigvis noe godt rammeverk for å kategorisere øltyper.

Så langt er egentlig alt greitt, under forutsetning av at BJCP-typene ikke er ment som en uttømmende liste for å kategorisere ethvert øl i sin korrekte og riktige type. Problemet er at det synes å være nettopp hva de forsøker på - i hvert fall synes mange å mene det. Med andre ord, om bare ølet er godt og typeriktig, så skal det finnes en kategori for det i BJCP-systemet.

Men, øltypene er tidvis altfor vide til å være meningsfulle som en presis blink å sikte på. Samtidig er endel av kategoriene dessuten i prinsippet ikke ulike øltyper, men kort og godt kunstgrep for å partisjonere en øltype i ulike trinn, gjerne en høy-middels-lav-inndeling som man ser med bitter (8A-C) og med scottish ale (9A-C).

Dette er hvorfor jeg mener at det ramler mellom to stoler: det blir meningsløst å være så inkluderende at ethvert øl skal få en klasse det kan konkurrere rettferdig i - over slikt er litt karakter av Steinerskole og barneskirenn med idealtid. Samtidig er ikke oversikten i nærheten av å være en uttømmende taksonomi over alle øltyper.

Kanskje kunne man strammet kraftig inn på bredden i hver types definisjon. Ja, man kunne til og med snevret det så mye inn at det var å reprodusere bestemte kommersielle referanseøl som var målet, slike som Guinness, Pilsner Urquell, Bass Pale Ale osv. Men da mistes samtidig endel av utfordringen ved å lage et godt balansert øl innenfor mål-øltypen.

Men det er flere problemer. De litt mer sære og eksotiske øltypene havner lett under store, vidtspennende samlekategorier, der det uvegerlig blir til at man sammenlikner epler og bananer. Klasse 5N hos Norbrygg er et godt eksempel på det.

Videre har jeg gjort følgende observasjon: blant de ti ølene med høyest poengsum på Ratebeer er det åtte Imperial Stouts. De er alle godt utenfor Norbryggs stipulering av denne øltypen. (BJCP opererer med en Russian Imperial Stout som er sterkere enn Norbryggs Imperial Stout - det er knapt nok overlapp i styrke på dem - men selv de oppgir eksempeløl som ligger utenfor det styrkeområdet de angir). Så, skal man satse på det man tror blir likt, eller på det som teknisk sett er innenfor klassedefinisjonene?

Klassesystemene som brukes for konkurranser er ofte bare samtidige avbildninger av hvordan kommersielle øls typer oppfattes idag. Det sier lite eller tildels helt feilaktige ting om vi ser historisk på øl. Et godt eksempel er en mild, som idag er en mildt og sagtmodig øl som hadde sklidd rett inn på enhver kirkekaffe, men som så sent som på siste halvdel av 1800-tallet fremdeles i ekstreme tilfeller kunne ha en OG på over 1.110. I en ølverden hvor det er blitt «in» å brygge historisk, blir et typehierarki uten en historisk dimensjon alt for tynt og endimensjonalt.

Litt i samme retning har vi konseptet med fusion-brygg, eller brygg som ligger i grenseland mellom ulike øltyper, brygg som utvikler helt nye sider ved øl, eller brygg som kort og godt er bare sære, men likevel interessante, brygg innenfor konseptet «ekstremøl». Kan eller bør man ta slikt inn i konkurranser? Neppe. Men likevel er denne trenden på vei inn, og det virker litt inkonsekvent at man tillater tildels stor frihet innenfor enkelte brede konkurranseklasser, men ikke mellom klassene der det skjer spennede ting.

For å oppsummere: man trenger å skille tydelig mellom konkurranseklasser og et ekte, altomfattende øl-taksonomi. Dessverre har jeg sett få gode samlinger av det siste.

Arrgh.