Kinin eller humle som bitterhet i øl?

Long time, no blogging ... Vel, ambisjonene har vært der hele tiden, men jeg er hjemmeværende far for Ada Marie for noen måneder, og jeg hadde kanskje overvurdert hva jeg fikk tid til utover bleieskift og fôring og trilling og slikt. Nåja, jeg skal aldri si noe stygt om alenemødre igjen.

Men tilbake til øl. Idag kastet Andrew Iversen - over et par ferske juleøl fra Trondhjem mikrobryggeri - frem en tanke jeg må tygge litt på før jeg tør å slutte meg til. Men la meg likevel kaste den videre ut, for den er interessant. Han mente at IPA kanskje vel så mye var bitter på grunn av kinin som av humle.

Kinin er det mytiske stoffet som man brukte mot malaria, og som er hovedbestanddelen i tonic-vann som brukes i gin-and-tonic. Det er et bittert stoff, og liksom man dyttet jod i salt for å utrydde struma, dyttet man kinin i ting for å moderere effektene av malaria i tropene.

Andrew mente at selv norske bryggerier på 60- og 70-tallet brygget øl med kinin for eksport. På hjemmemarkedet var slikt selvfølgelig forbudt etter renhetsloven som på den tiden fremdeles hersket over det kommersielle ølet. At Norge på den tiden hadde en betydelig øl-eksport er klart, og der gjaldt ingen slike restriksjoner. Tidligere hadde eksporten vært stor til tropene, noe som ulike etikettdatabaser over norske øl-etiketter dokumenterer over enhver tvil. Men når vi kommer ut på 60-tallet skrumper norsk øleksport inn til en målgruppe som hovedsaklig består av skipshandlere rundt om i verden som igjen videreselger til norskbemannede skip. Etterhvert forsvinner også dét eksportmarkedet, etterhvert som norske skip bemannes av filipinere og andre.

Den godeste Andrew hadde selv sett norskprodusert øl fra Ringnes på engangsflakser - små, lave, runde, sylinderformedede - brygget med kinin. Jeg kan selv vagt huske disse flaskene fra min fortid som medbragt barn i den norske handelsflåte - de står for meg som å minne om formen på flaskene til jamaikanske Red Stripe. Nå hører det med til historien at selv om Andrew ofte forteller historier med romslige krav til mottakernes tillit, har jeg aldri klart å ta ham i faktafeil - og tro meg, jeg har forsøkt!

Hans tentative teori var at man brygget IPA - eller kanskje mer et generisk trope-øl med kinin som gav ølet en ekstra bitter smak. Så skulle amerikanske mikrobryggere med hang til humlesenere ha lett etter historiske ølstiler med mye humle og kommet over referanser til IPA eller dette tropeølet, men uten at de visste at dette kom fra kinin. Dermed skulle de ha trodd at det var fra humle og laget sine ekstrem-humlede øl.

Det var en fremkastet tanke, og en som er verd å sjekke nærmere. I utgangspunket var vel tropeølene kjennetegnet ved at de hadde mindre humle og mer sødme enn vanlige øl? Jeg har heller ikke hørt om kinin i øl tidligere. På den andre siden ville det kunne forklare hvorfor engelske IPA-er er så lite bitre. Det er også mulig at IPA var kinin-fri, selv om det fantes kinin-øl - selv norske sådanne.

Jeg vil tro at om teorien har noe hold, så er det støtte å finne hos Pete Brown som gikk mytene og historien til IPA nærmere etter i sømmene i «Hops and Glory», og hos Ronald Pattinson som har gransket allverdens britiske originale bryggelogger fra 1800-tallet og fremover på bloggen «Shut up about Barclay Perkins». Det er i alle fall en tråd å spinne videre på, og kanskje jeg kommer så langt som til å nøste den opp.