four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Rundt La Grande Place (del 5 av Brussel-turen)

Det er et snodig faktum at mange store byer har forholdmessig få mikrobryggerier, for mikrobryggeriene synes å være forlagt på underligste avkroker uten synderlig tanke på antall hoder og mager.

Brussel er i så måte intet unntak og har bare én brewpub, men den ligger til gjengjeld midt i turistløypa ved La Grande Place og heter beskrivende nok «Les Brasseurs de la Grande Place». Det var vel knappest noe spørsmål om vi skulle besøke den eller ei. Riktignok hadde stedet fått negative kritikker online, men den eneste brewpuben på turen er tross alt den eneste brewpuben på turen. Jeg har mang en gang opplevd at andres førsteinntrykk og anmeldelser er helt forskjellig fra hvordan jeg opplever et sted, for førsteinntrykk er kun dét, og de farges ofte av dagsform, tilfeldigheter og de underligste detaljer. Så det var med åpent sinn og moderate forventninger vi trådte inn.

Mikrobryggeri på La Grand Place
Foto: Meaglin; Kilde: Wikimedia; Copyright: Free Art License

Mikrobryggeriet hos Les Brasseurs La Grand Place

Lokalene var hyggelige og praktiske og gikk over flere etasjer. Bryggeutstyret stod delvis utstilt ved inngangen. Maten var god og kom i rikelige porsjoner. Betjeningen var grei og hyggelig - ja, det var ikke mye å utsette så langt. Men ølet? Vel det var ikke det at det var vondt eller dårlig eller noe slikt ... men det var gjennomgående utypisk. De hadde fire ulike øl, en brune, en blonde, en ambré og en trippel, og det er alle øltyper som man har typemessige forventninger til i Belgia. Likevel, deres blonde var et helt klart øl med nærmest en pilsnerrenhet i smak. Deres trippel syntes å ha smakselementer av wit. Deres brune var veldig søt og mer enn forventet brent. Og deres Ambré hadde masse snert og bitt av både CO2 og humle, men manglet kanskje den fruktigheten jeg hadde forventet i en amber. Det ble i det store og hele forvirrende på dette bryggeriet. Det var nesten så jeg mistenkte noen for å ha navngitt ølene uten tanke på deres smak, eller kanskje å ha ansatt en utforskende og eksperimentglad brygger som ikke føler seg bundet av at puben hadde faste navn og typer på ølene.

Det er helt klart et sted jeg gjerne besøker igjen, om ikke annet for den gode maten og for å sjekke om ølet deres i det minste er konsistent inkonsistent i forhold til seg selv og sin utypiskhet.

Etter å ha stillet sult og tørst, krysset vi La Grand Place og besøkte et annet museum: bryggerimuseet i Brussel. Med besøket på Cantillon friskt i minne ville ethvert annet museum få en utfordring à la å hoppe etter Wirkola. Og akkurat dette museet landet usermonielt og patetisk på kulen.

Det skuffet både de blant oss som besøkte det for første gang, og det skuffet meg som hadde besøkt det før - første gang for over ti år siden. De eneste som ikke ble skuffet, var Magni og Karianne, for de dro på et sjokoladerelatert sted i stedet. Selve museet er relativt lite, med kun tre rom. Det innerste er et miniauditorium dekorert med moderende bryggeutstyr i blankpusset stål. Her kan man sitte ned og se på en søvndyssende videopresentasjon som kjører i løkke. Bryggeutstyret i dette rommet ser fint og flott og rent og imponerende ut og alt sånt, men det forteller ikke så mye. Filmen de viste var for så vidt om belgisk øl, men det kunne nesten virke som den enda mer var om bruk av belgisk øl i og til mat. Det er et relevant og engasjerende tema, javisst, men kanskje ikke helt synkronisert med våre forventninger som besøkende. Den virket turistfokusert snarere enn ølfokusert, og viste mye fin natur rundt trappistklostrene.

Det midterste rommet har en utstilling med historisk bryggeutstyr, men lite av det er merket og forklart, og dermed fikk det litt karakter av «bygdemuseum»: for alle andre enn de som allerede vet, er det vanskelig å oppfatte annet enn at det er en diger samling med gamle, uspesifikke, nedstøvete bryggerirelikvier. Med litt bryggeerfaring og kunnskap om ølhistorie var det mulig å forstå endel mer. Her fant man en humlekurv, et sted var det bryggeårer, det var meske- og kokekar, statuer av St. Arnold med øl-attributter. Det var i det hele tatt mye spennende, men uten merking blir det lett til at man føler seg som en analfabet i et bibliotek: man ser at det er mye kunne hatt glede av, men det er og blir godt utenfor rekkevidde.

Det tredje rommet er en liten minipub der de serverte ett øl. Det var et poeng at det skulle være øl fra ett av medlemmene i bryggeriforeningen (som driver dette museet), men de opplyste av prinsipp aldri hvilket medlemsbryggeri det kom fra. For ølnerder er det som å vifte med en diger rød klut når man serverer et øl og sier: «Jeg vet hva det er, og du må gjerne gjette og spørre og grave, men jeg kommer ikke til å fortelle det, ædda-bædda.» Når det i tillegg tydeligvis var en lys pilsner som var dagens øl, så løftet det ikke opplevelsen nevneverdig.

Jeg nevnte at jeg hadde vært der for ca ti år siden. Jeg må tilstå at sålangt jeg kan erindre, så hadde ikke bryggerimuseet endret seg en døyt siden dengang. Det var akkurat like umerket og videoen like søvndyssende idag som dengang. Jeg hører ikke til de som mener at blind endringskåtskap er menneskehetens frelse, men akkurat dette museet kunne nytt godt av en liten kjærlig oppskibbing over årene.

Museer skal fortelle en historie, de skal formidle en forståelse, de skal gi innsikt, de skal utvide horisonter, de skal gi aha-opplevelser - man skal forlate dem med litt færre spørsmålstegn og litt flere utropstegn, eller man skal forlate dem med noen spørsmålstegn man tidligere ikke visste fantes. Men dette museet gav bare et takras av løsrevne data som vi stort sett hverken forstod eller kunne releatere til noe som helst. At museer er små er vanligvis ingen ulempe, for de fleste overmetter deg før du har kommet halvveis, og du innser at du trenger sesongkort for å komme skikkelig igjennom. Dette museet hadde akkurat den rette størrelsen for noen timers formiddagstur, men dessverre var lite av innholdet fordøyelig.

Var besøket i museet verd de euroene og den tiden det tok. Tja, vi hadde vel irritert oss grønne om vi ikke hadde besøkt det, men det er ikke et museum du kommer tilbake til neste dag eller neste år, for å si det slik.

Etterhvert endte vi på ølbutikk, og hva er vel vondere enn å gå på en butikk som bugner av rimlige varer du ønsker å kjøpe, og å vite at det er begrenset hva du kan ta med hjem. Det er som å være seks år og besøke den store sjokoladebutikken, og få beskjed om at du bare kan velge fem biter. Det er ikke så mye tollen som setter begrensningene, for til en tollsats på 20 kroner per liter kan man fortolle opp til mange-og-tyve liter, men sakene skal jo fraktes i flybagasjen. Så der gikk vi da langs hyllene, og hadde lyst på en-av-hver, mens vi forsøkte å blinke ut de vi bare måtte ha med. Det ble litt fokus på Westvletern og variasjoner over lambic, samt et utvalg av effekter som pubforkleder og slikt.