Tre skjenkesteder i Bergen
Knapt noe er så spennende på ølreiser som en pubvandring, for det bringer deg fra én verden til den neste. Til alle som tror at en pub er en pub er en pub: En pub er et eget univers med sin egen kultur som skapes av miksen mellom vertskapet, gjestene, utvalget, rommet, været, tidsånden, akustikken osv.
Så da jeg like før sommeren besøkte Bergen, stod en pubvandring høyt prioritert på lista. Hva besøkes av en omreisende øl-nerd? Først og fremst mikrobryggerier. Bergen er noe forvirrende her. De har noe som heter Kalfaret Brygghus, men for det første synes de ikke å være så veldig ofte åpent, og for det andre brygger de ikke, de er bare «utskjenkingssted» for Waldemars Mikrobryggeri - og de to er begge tentakler i Hansa-systemet. Det var skikkelig bomtur sist jeg forsøkte å besøke Kalfaret Brygghus, og websidene deres var ikke lovende denne gangen. Så exit Kalfaret.
Dernest har vi mikrobryggeri igjen: Waldemars Mikrobryggeri, som er oppkalt etter Waldemar Stoud Platou, grunnleggeren av Hansa. Den godeste Platou - forøvrig et vidunderlig navn for en bryggeridirektør - kom fra Oslo, startet Hansa, brant for godt øl og gode spisevogner på Bergensbanen, før han vendte hjem til det egentlige bryggeriet sitt - Frydenlund. Nåja. Valdemars Mikrobryggeri er det litt vanskelig å forstå seg på. De er lokalisert inne i Kalfaret Brygghus og ølet deres serveres der. Men hvor brygges det ølet som heter Waldemars og kommer på boks? Er det på mikrobryggeriet i Kalfaret eller på makrobryggeriet til Hansa? Er Waldemars i realiteten både et pilotbryggeri og et etikettkonsept som Hansa bruker for noen av de mer «spennende» ølene sine? Det kan nesten virke slik.
Dernest kommer utvalgspubene. I Bergen troner Henrik Øl- og Vinstove øverst. Den ligger på hjørnet av Vaskerelven og Engen, i andre etasje over en Luca Deli i et arkitektonisk noe forvirret nabolag. Man går inn en lang gang dekorert med bilder av Henrik Ibsen - etter hvem puben formodentlig er oppkalt. Så langt kan de minne om bakgårdspubene i Brussel. Deretter er det opp en trapp hvor herligheten ligger. Den er middels stor i kjølige blå farger og med et utvalg som kan ta pusten fra en nordmann. Klientellet er litt ungt, litt hippt, litt modent, samt temmelig urbant og veldig bergensk.
Ved nærmere ettersyn er nok utvalget bredt, men uten de store kronjuvelene. Det er noen norske mikrobryggerier, men få virkelig spesielle ting. Når det gjelder utvalg i puber kommer dette i tre kategorier eller nivåer. Første nivå er de pubene som bare åpner kjøleskapsdøra for et ferdig utvalg - gjerne Ringnes' line-up av verdensøl som er designet for at pubeier skal slippe å tenke på utvalg. Andre nivå er de pubene som selv bestiller fra øllistene til de store distributørene. Liksom Henrik, kan de få et digert ølutvalg, men det er likevel noe som mangler. Tredje og øverste nivå er de pubene som vet at de mest spennende ølene aldri kommer på distributørenes Horeca-prislister. For å få go'bitene må man pleie nettverk med bryggerne, kjenne de rette distributørene, ringe rundt og fiske etter perlene. Henrik var bare på nivå to+, men det var absolutt verd besøket.
Deretter gikk turen til Naboen, som ligger knappe 100 meter unna. Det er en restaurant i første etasje, mens puben ligger i kjelleren og gir vibber av litt bule når man kommer ned i mørket. Det er også et navn som for en trondheimer forplikter - og de innfrir. Rett nok er ikke utvalget så enormt stort, og ikke hadde de alt som var stilt ut heller. Men de har spesialisert på norske og spesielt lokale mikrobryggerier: Ægir, Kinn, Lervig, NØ, HB, Aass og Atna. Ikke alle er mikrobryggerier, ikke alle er lokale og heller ikke hadde de alt fra de utvalgte få bryggeriene, men det var i høy grad et ølutvalg med personlighet.
Denne puben har to «egne» øl, og hva er vel mer naturlig enn å begynne med dem. Min første tanke var at de ikke var brygget av samme bryggeri. Deres bitter var godt engelsk, og deres bayer var tradisjonelt norsk. Jeg kjenner intet bryggeri som treffer begge disse to målskivene. De bekreftet da også at bitteren var brygget hos Kinn, men bayeren nektet de å si hvem som brygget. Det er visst en gimmick at det skal være en hemmelighet. Jeg synes å gjenkjenne gjæras fruktighet og ja, det stemte både med hva et google-søk kunne fortelle meg og hva andre forhold skulle tilsi. Men jeg skal være snill gutt og ikke fortelle hvor de brygger den bayeren. Helt grei var den, i alle fall.
Selv med to besøk dit måtte jeg prioritere litt, så det ble Lervig og Kinn, som er de to minst tilgjengelige for meg. Lervig ansatte ny brygger for et par år siden - Mike Murphy som tidligere jobbet for Mack - men det er først siste året at dette bryggeriet har blomstret opp. Ansettelsen har gitt dem et nytt øl-kreativt ben å stå på, slik at de brygger gode og robuste internasjonale øltyper i tillegg til deres gamle line-up av norske lyse lagerøl. I alle fall hadde de en god barley-wine og hveteøl. Fremdeles sliter de muligens med at volumet på bryggkjelen maner til velkjente oppskrifter fremfor eksperimentering, men herifra tror jeg vi kan vente endel gode øl i årene fremover - og god ikke-egentlig-markedsføring også.
Kinn var også godt representert, men det er et bryggeri jeg i litt mindre grad forstår. Det er ingen tvil om at bryggeren er dyktig, ja han er meget dyktig. Utfra de første ølene jeg har smakt fra dem dro jeg konklusjonen at det var et bryggeri for gode OG typeriktige øl som ikke forsøker å overdøve de andre, men heller ikke trenger å gjøre det for å overbevise om sin kvalitet. Bryggerens bruk av åpne gjæringskar av engelsk type med tilhørende topphøsting av gjær vitner om engelsk tradisjonstro på randen av det vågale og hoderystende sære, spesielt når man tapper på flaske. Hadde den bransjen vært litt mer konform, hadde noen norske industribryggere tvunget ham til å skrive «gjæringskar skal være sylindrokoniske» hundre ganger på tavla. Vi får se om han klarer å holde kvaliteten - jeg opplevde nylig for første gang en virkelig hissig Gårdsøl fra dem, så det er kanskje issues der, men la meg ikke trekke konklusjoner på enkelthendelser.
Men samtidig viskes det om at han slett ikke er bastet og bundet av typeriktighet når han slår ut håret i kreativ oppskriftsutvikling. Det er bare at bryggevolumet krever at man safer på øl som man kan være sikker på blir solgt ut. Med tiden tror jeg vi vil se at når bare de gode og typeriktige ølene gir dem en solid og stabil massefart, så blir det spedd på med med noe ganske annet innimellom.
Naboen var et interessant sted fordi de ikke har gått i utvalgsfella. Visst har de utvalg, men ikke for utvalgets egen del. Det virket som man tok inn øl ikke fordi man kunne, men på grunnlag av ølet selv og hvordan det passet inn i konseptet. Det er fremtidsrettet fordi antallet tilgjengelige øl kommer til å fortsette å eksplodere, så ingen kan klare å ta inn alt, og om man forsøker, vil det bare medføre mange hyllevarmere. Kvaliteten på en pub vil i fremtiden komme mer til syne i hvordan den velger ut hvilke varer den skal føre, enn gjennom antallet ulike varer. De som vil vite mer om det kan legge en studietur til Naboen.
Til slutt trasket jeg over gatekrysset til Biskopen, en festpub med greit utvalg, Andre steder hadde man sagt at utvalget var godt, men med naboer som Henrik og Naboen så falmer man litt. Attraksjonene deres begrenset seg egentlig til Waldemar på fat, og jeg mistenker at dette var Waldemar fra Waldemars ekte mikrobryggeri, og ikke Waldemar fra Hansa Waldemar storskalareprodusert på Hansas industribryggeri. Jeg har tidligere slaktet to av ølene deres - på boks - men hveteølet var strengt tatt greit nok. Det er tross alt en tysk stil, så bryggeren brygget den muligens med litt mer velvilje og type-trohet enn deres brown ale og pale ale. Eller kanskje det skjer noe med ølene fra de pilotbrygges på mikrobryggeriet til de makrobrygges på ølboks.
Og tilbake til inndelingen av utvalg for puber som jeg skisserte over. Biskopens utvalg var godt, men litt umiskjennelig ferdigutvalg med lovende takter, altså nivå en. Henriks har jeg allerede beskrevet som et godt breddeutvalg uten de store høydepunktene. Mens Naboen var deres rake motsetning, en skur av høydepunkter uten så mye fyllekalk imellom - et klar nivå tre. Tre eksempler som faller inn i hver sin kategori.